OBS! Denne artikkelen stod første gang på trykk 15. mai 2016

Falkonering med hauker

Jakt med og fangst av rovfugler var etablert i Norge i yngre jernalder. I middelalderen var slike fugler viktige i de norske kongenes gavenettverk. Hønsehauken var en stor eksportartikkel, da de var større og ansett som bedre jegere enn sine europeiske artsfrender. 

 

Hawks of the lure, hawks of the fist

Falkonering er kunsten å eie samt jakte med rovfugler. Skillet mellom falk og hauk er nytt, og i eldre litteratur brukes hauk gjerne som fellesbetegnelse på alle rovfuglene. Jakt med hauker heter på engelsk hawking og dekker jakten med alle kortvingede rovfugler, mens falkonering beskriver jakt med de langvingede rovfuglene. I Norge er det ikke blitt drevet med falkonering siden middelalderen, og vi har ikke lenger noen begrep som dekker denne aktiviteten. For enkelhets skyld brukes som regel betegnelsen falkonering om all jakt med rovfugler.

Begrepet Hawks of the lure forteller at de langvingede falkene ofte var høyt oppe i luften da jakten ble innledet, og at de selv søkte sitt bytte. For å tilbakekalle falken ble det brukt en falkelokke – eller «lure» – en slynge med et tyngre lodd i enden som ligner en fugl. Falkene ble matet på falkelokken. Rovfuglen måtte ikke spise sitt eget bytte før falkoneren hadde funnet fram til den. Dersom rovfuglen rakk å spise byttet, risikerte man at den fløy mett og fri av sted. Man mistet ofte falker på denne måten.

Begrepet Hawks of the fist forteller at de kortvingede haukene ble sendt etter byttet direkte fra hånden. De ble matet på hansken når de hadde felt sitt bytte. Selve jakten var ofte kort og intensiv, og hauken kunne jakte nytt bytte kort tid etter å ha felt det forrige.

Falkoner med hønsehauk. Hønsehaukene blir ca. 48–61 cm lange, med vingespenn på 95–125 cm. Hannen veier ca. 900 g, mens hunnen veier ca. 1400 g. De kan trenes til å angripe en hegre som veier opptil 1,5 kg. Foto: Ragnar Orten Lie
Falkoner med hønsehauk. Hønsehaukene blir ca. 48–61 cm lange, med vingespenn på 95–125 cm. Hannen veier ca. 900 g, mens hunnen veier ca. 1400 g. De kan trenes til å angripe en hegre som veier opptil 1,5 kg. Foto: Ragnar Orten Lie

Hvilke rovfugler ble brukt og fanget i Norge?

I familien Falco var det flere fugler som ble brukt i falkonering. Av haukene ble både hønsehauk og spurvehauk brukt, fanget og eksportert. Hos rovfuglene er hunnen mye større enn hannen og var derfor mest ettertraktet. Hønsehauken (Accipiter gentilis) er en kraftig og allsidig rovfugl. Den lever og hekker i skogsområder i store deler av Europa, også i Norge. De nordlige hønsehaukene var imidlertid ettertraktet i Europa, siden de norske haukene er større og ble ansett som bedre jegere enn sine sørlige artsfrender. Siden hønsehauken også tar åte, er den forholdsvis enkel å fange. Den mindre spurvehauken (Accipiter nissus) hekker og har sine leveområder primært i skogkledd kulturlandskap i store deler av Europa. Spurvehauken synes å ha blitt mest brukt av de unge prinsene, men også av høyadelen, til forlystelsesjakt i hager, parker og på mer arrangerte jaktturer. Spurvehauken er en luftens akrobat og har stor «showfaktor». Derfor ble den gjerne brukt til spurvejakt under innendørs bankettmiddager på 1400-tallet.

Spurvehauken ser ut som en liten utgave av hønsehauken. Den er en ekstremt smidig bakholdsjeger, og her har den tatt en bjørkefink i hagen utenfor forfatterens stuevindu. Spurvehaukene blir ca. 28–40 cm lange, med et vingespenn på 60–80 cm. Vektforskjellen er stor: Mens hannen veier ca. 150 g, veier hunnen ca. 320 gram. Foto: Ragnar Orten Lie
Spurvehauken ser ut som en liten utgave av hønsehauken. Den er en ekstremt smidig bakholdsjeger, og her har den tatt en bjørkefink i hagen utenfor forfatterens stuevindu. Spurvehaukene blir ca. 28–40 cm lange, med et vingespenn på 60–80 cm. Vektforskjellen er stor: Mens hannen veier ca. 150 g, veier hunnen ca. 320 gram. Foto: Ragnar Orten Lie

Skriftlige kilder

Hauker som var knyttet til kongens hall på Avaldsnes på 700-tallet, beskrives i Halvs saga. Halv brennes inne av sine fiender, og det omtales da at «det ryker om haukene i kongshallen». Vi kan også lese om hvordan Olav Tryggvasson så med misnøye på sin søsters holdning til et giftermål, da han nappet fjærene av hauken hennes og sendte den ribbet tilbake. En klar advarsel om hva som skjer når man trosser kongen, men også et hint til at man holdt rovfugler sent på 900-tallet. I Flateyjarbòk fortelles det at Håkon jarl skulle betale 100 mark gull og 60 falker eller hauker i skatt til danskekongen Harald Blåtann for den delen av Norge han overtok rundt år 970. Harald Blåtann kalte derfor Norge for sin haukey = haukøy. Engelske Doomsday Book fra slutten av 1000-tallet omtaler også norske hauker som en del av engelske skatteoppgjør. Så innen den tid må også eksporten av norske rovfugler ha vært godt etablert.

 

Fugler var kjente motiv fra den norrøne mytologien. Odin selv kunne ikle seg ørneham, og både Frigg og Freja hadde en falkeham (Valshamr) som de kunne bruke. Det å mestre fuglenes tale var en ekstraordinær kilde til kunnskap. I mytologien har vi Odin som fikk kunnskap fra sine to ravner, og i heltediktningen har vi Sigurd Fåvnesbane som forsto fuglenes tale etter han smakte på dragens blod. Fra Ynglingatal kjenner vi også til at kong Dag hadde en spurv som brakte kongen nyheter fra omverdenen.

Rovfuglene var gode kandidater for elitens motivkrets siden de befant seg på toppen av naturens hierarki. De var effektive og spesialiserte jegere, og kunne felle bytte større enn seg selv. Et krigeraristokrati som drev med falkonering, demonstrerte tydelig at de var hevet over de andre i samfunnet, noe som ble forsterket gjennom samtidens forestillinger om elitens evne til å mestre fugletale. I tillegg var jakt på generell basis en ønsket og egnet aktivitet for krigeraristokratiet. Jakt var matauk, men også trening til krig.

 

Hønsehauker i skipsgrav fra vikingtiden

I Sverige har man førti kjente funn av rovfugler i graver fra 500- til 900-tallet. Der var falkonering utbredt blant eliten i yngre jernalder, og dette fordret også fangst av rovfugler. Man kan gå ut fra at den samme tendensen også gjaldt her i landet.

I de senere årene har man kastet nytt lys på Gokstadfunnet. Skipsgraven fra Gokstad i Vestfold er en av de mest kjente arkeologiske funnene vi har fra vikingtiden. Nye utgravinger har vist at det lå en liten handelsplass 500 meter sør for Gokstadhaugen. Beinmaterialet som er funnet i haugen, ble gjennomgått på nytt av Anne Karin Hufthammer i 2010, og mens hunder, hester og påfugl var kjent fra tidligere, ble nå også to hønsehauker påvist i gravmaterialet. Med funn av hønsehauker i Gokstadhaugen er falkonering endelig blitt bekreftet i et norsk gravfunn.

Hønsehauker i middelalderen (1030–1537 e.Kr.)

Det er i utgangspunktet overraskende at funn av bein fra spurvehauk er gjort i middelalderens kulturlag i Bergen, og i Kongshelle i Bohuslän. Her skulle man jo forvente bein fra høystatusfuglene jakt- og vandrefalk – de som var beregnet for eksport. Men en spansk kilde fra 1300-tallet kan gi en forklaring. Under en lengre transport av et større parti rovfugler hadde falkonerne med seg en spurvehauk. Ved et tilfelle hadde spurvehauken dødd, og falkonerene var villige til å bytte bort en verdifull falk mot en ny spurvehauk. Dette skjedde trolig fordi spurvehauken var sart og vanskelig å holde i live. Dermed kan den ha fungert som en miljøindikator, slik kanarifuglen var for tidligere tiders gruvearbeidere. Døde spurvehauken, var det også fare for at de mer verdifulle falkene kunne dø. Funn fra utgravinger i middelalderbyer indikerer at også spurvehauker ble eksportert.

 

Det uforsonlige blikket, den rå kraften og allsidigheten til hønsehauken gjorde den til et egnet symbol for et krigeraristokrati i vikingtiden. Foto: Ragnar Orten Lie
Det uforsonlige blikket, den rå kraften og allsidigheten til hønsehauken gjorde den til et egnet symbol for et krigeraristokrati i vikingtiden. Foto: Ragnar Orten Lie

Bein fra hønse- og spurvehauk er funnet i Kongshelle. I Oslo er det påvist bein fra hønsehauk og kongeørn i bylagene fra 1000 og 1100-tallet, og fra Bergen og Tønsberg kjenner man til bein fra rovfugler. Fjær fra ørn og våk kan ha blitt brukt til skjefting av piler. Ørn og våk ble lite brukt av falkonerer i Europa, og det er stor funnfrekvens av vingebein fra disse fugleartene. Dette må vi også ta i betraktning når vi ser på funn av andre rovfugler som tegn på falkonering. I Trondheim ble det på 1990-tallet utført en større utgraving i Erkebispegården. Store deler av beinmaterialet som ble avdekket, er ikke analysert. Likevel er det påvist bein fra hønsehauk og jaktfalk, samt ørn og våk. Av læravfall fra et skomakerverksted ble det funnet en falkehette og en falkevott. Skomakerverkstedet var i bruk omtrent i tidsrommet 1500–1520. Etter reformasjonen i 1537 ble Erkebispegården lagt ned, og området fikk annen administrativ bruk.

I tillegg til Norge lå Island, Grønland, Isle of Man, Orknøyene og Færøyene under erkebiskopen i Nidaros. Det er ikke overraskende at kirken og erkebiskopen, i likhet med kongen, hadde stor økonomisk interesse av falkefangsten. Skipsfarten fra Trondheim til Island gav god tilgang på jaktfalker. Kirken var også en stor landeier i Norge og kunne dermed fange falker og hauker på egen grunn. Flere diplomer forteller om interessestrid mellom kirke og konge om retten til handle med falker. Falkeleier på Bremsnes (Averøy), flere på Nordmøre, på Ørlandet, i Namdalen og ved Alstadhaug er nevnt i Olav Engelbrektssøns jordebok fra 1534. Kirken var en stor aktør i den norske fangsten og eksporten av rovfugler.

 

Omfanget

I middelalderen hadde nok samtlige europeiske adelsfamilier rovfugler i sitt eie. Norge, så vel som resten av Skandinavia, leverte tydeligvis store mengder rovfugler for å mette dette markedet. I 1129/30 forteller en notis i regnskapet for Lincolnshire i England at en «Outi av Lincoln har påtatt seg å skaffe 100 norske hauker og 100 geirfalker. Han har foreløpig levert 25 grå geirfalker og 8 hauker, og skylder resten.» Dersom dette tallet stemmer, var eksporten på 1100-tallet fullt på høyde med det antallet som ble ført ut da de utenlandske falkefangerne var på sitt mest aktive på 1600- og 1700-tallet.

Trakt for fangst av hønsehauk. Her med en sirkel med tynne pinner og åte i midten. Hønsehauken kan lande inne i trakten, men greier ikke å komme seg ut igjen. (Utklipp av kobberstikk fra 1500-tallet laget av Philipp Galle etter maleri av Jan Strandanus.) En annen variant av denne fellen er avbildet i Spor 2:2014. Den ble brukt til tiurfangst. Trakten er da høyere, og åtet er plassert på en høy stokk i midten. En falsk grein skaper en landingsplass, og en hønsehauk som setter seg der for å få tak i åtet, vil falle ned i trakten.
Trakt for fangst av hønsehauk. Her med en sirkel med tynne pinner og åte i midten. Hønsehauken kan lande inne i trakten, men greier ikke å komme seg ut igjen. (Utklipp av kobberstikk fra 1500-tallet laget av Philipp Galle etter maleri av Jan Strandanus.) En annen variant av denne fellen er avbildet i Spor 2:2014. Den ble brukt til tiurfangst. Trakten er da høyere, og åtet er plassert på en høy stokk i midten. En falsk grein skaper en landingsplass, og en hønsehauk som setter seg der for å få tak i åtet, vil falle ned i trakten.

Hønsehauken – en eksportartikkel

De norske kongene var fram til slutten av 1300-tallet selv aktive falkonerer, og de hadde profesjonelle falkefangere i sin tjeneste. Kunnskapen om fangst av rovfugler må også ha vært godt utbredt blant norske bønder. Denne fangsten var regulert i lover på 1100–1300-tallet, og på gårder med gode fangstmuligheter ble kunnskapen sannsynligvis overført fra far til sønn. Særlig på Lista og i Trøndelag synes det å ha foregått en parallell rovfuglfangst blant bøndene også etter at utenlandske falkefangere ble dominerende på 1500–1700-tallet, og denne fangsten har trolig sine røtter i middelalderen.

Hønsehauken var den mest anvendbare fuglen for de norske kongene når de selv drev falkonering i vikingtid og middelalder. Mens jakten med de store falkene krevde store, åpne landskap –den kunne nemlig foregå over flere kilometer der falkoneren måtte følge fuglenes flukt fra hesteryggen –, kunne hønsehauken jakte fra falkonerens hånd i skogen, ved kysten, langs bekker og i et kulturlandskap slik som det vi hadde i Norge. Den tar fugler i luften, hare på bakken og ekorn i trærne, og er derfor optimal for den jakten de norske kongen enklest kunne utføre. De store norske hønsehaukene var enkle å fange, i tillegg til å være velkjente og ettertraktede ute i Europa. Flere av de engelske kongene hadde hønsehauken som sin favorittfugl med tanke på den faktiske jakten. Så selv om falkene hadde høyere status, var hønsehaukene høyt skattet for sine jaktferdigheter. Trolig ble de eksportert i stort antall.