Birkakrigere i Norge
I perioden 1987–91 ble det utført arkeologiske utgravinger på tomten til Tønsberg og Nøtterøy bibliotek i Tønsberg. Man forventet å få undersøkt ruinen etter et kloster, men at det under klosteret lå et gravfelt fra vikingtiden, overrasket. En spesiell doppsko ble funnet i en av gravene. En doppsko er en metalltupp, gjerne i bronse, som festes nede på sverdsliren. Den kom fra handelsplassen Birka i Sverige, og samme type er kun blitt funnet i Trøndelag, Hordaland og Hedmark. Hvem prydet sverdene med slike doppsko?
I yngre jernalder (550–1050 e.Kr.) lå gården Gunnarsbø i området der Tønsberg by nå ligger. Tønsberg er nevnt som kaupstad i sagaen om Harald Hårfagre. Denne kongen regjerte ca. 900–931 e.Kr., så innen ca. år 900 e.Kr. må Tønsberg som kaupstad ha vært vel etablert. I sagaen om Olav den hellige står det: «Om våren for han til Tønsberg og gav seg til lenge der, medan det var på det største med kjøpstemna og tilførsla». Kaupstader som dette hadde ikke nødvendigvis helårsbosetting, og tidlig på 1000-tallet ble altså Tønsberg regnet som et viktig vårmarked. Noen kaupstader forble rene markedsplasser og gikk etter hvert ut av bruk. Andre utviklet seg til byer, slik som Tønsberg. Store deler av Tønsberg er aldri undersøkt arkeologisk, spesielt gjelder dette de delene av byen som antas å være eldst. Boreprøver har vist at det finnes kulturlag fra 800-tallet, og noen spredte funn tyder på at Tønsberg som kaupstad kan ha røtter helt tilbake til den tiden. På 1100-tallet var det en godt etablert by her, men vi vet altså ikke nøyaktig hvor gammel den er.
Gravfelt fra vikingtiden
Vikingtidsgravene som lå under klosteret, ble en gang trolig dekket av hauger. Disse ble nok slettet forut for byggingen av klosteret. Selve gravene var gravd ned i undergrunnen, og derfor var i alt fem av dem bevart. Av disse var to båtgraver, og tre enklere graver. Ytterligere én båtgrav og én gravrøys lå rett utenfor utgravingsfeltet, og var trolig en del av det samme gravfeltet. Disse ble ikke undersøkt. Arkeolog Jan Brendalsmo mener at dette gravfeltet kan knyttes til gården Gunnarsbø, hvor byen senere vokste frem. Men kanskje skal det heller sees i tilknytning til selve kaupstaden?
Båtgravene
Den største av båtgravene inneholdt en rundt 14 meter lang båt. Den var gravd ned i undergrunnen, og minst tre individer var kremert midtskips. Kremasjonen var dårlig utført, og bevaringsforholdene var derfor dårlige. Likevel var det mulig å si at minst to voksne menn og en ung gutt lå gravlagt i båten. Med på bålet var flere dyr, men disse kunne ikke artsbestemmes nærmere. Man kunne forvente våpen i en båtgrav av denne størrelsen, med tre mannsbegravelser, men merkelig nok var den tom.
I den andre båtgraven var det gravlagt en smed. Han lå i en 6,5 meter lang båt og var ikke kremert. Noe fiskeutstyr og en hund fulgte ham i graven, og ved føttene hans lå restene etter en verktøykiste. I den ble det funnet hammer, tang, ambolt, vektlodd, utstyr til å trekke tråd samt et blåserør til blåsebelger og avlsteinen fra selve essen. I smedens grav ble det heller ikke funnet våpen.
Gode smeder betydde mye i vikingtiden. Skulle man bygge eller reparere en båt, trengte man en smed. I krig trengte man våpen, og i fred trengte man redskaper, og smeden lagde gode økser, sverd, spyd, pilspisser og nødvendige gårdsredskaper. Denne smeden kan ha produsert varer til kaupstaden.
Smeden og hans virke var omgitt av mystikk, siden han kunne omforme metall. I folketroen var det en vanlig oppfatning helt opp til 1800-tallet at smeden fikk sin opplæring av dvergene i fjellet. I den norrøne mytologien og i heltediktningen ser vi også hvor viktige objekter smidd av dvergene var for guder og helter, så smedens omgang med andre krefter kan ha lange tradisjoner.
Mannsgravene
Alle de tre gravene var mannsgraver, og her lå det flotte våpen og ofrede dyr. To av gravene hadde oppbygde kammer av tre. I graven uten kammer var den døde støttet opp i sittende stilling. Graven var markert med en trestokk som stod bak den dødes rygg. Med seg i graven hadde han fått et vakkert dekorert spyd og en øks. En klebersteingryte og hodet fra en ku lå ved føttene hans.
I den ene av de to kammergravene satt den døde støttet opp mot et skjold, med et sverd plassert i fanget. Utenfor gravkammeret lå et spyd, en sigd, en kniv, en brynestein og et bissel til en hest. Et hestehode lå også i graven.
I den andre kammergraven lå en mann på ryggen, med et skjold i hodeenden. Et sverd med en spesiell doppsko lå på den dødes venstre side, og her stod det også en klebersteinsgryte. Sverdet var et kraftig våpen, med en lengde på hele 98 cm. På den dødes høyre side lå en samling pilspisser, en sigd og noe som sannsynligvis var baugspryd til en båt eller toppen av en kristen bispestav. Den døde lå på en skinnfell, og en hund var plassert ved føttene hans. En stor mengde klinknagler og spiker ble funnet over kammeret, og en mulig forklaring på dette kan være at man her har demontert en båt og lagt denne over kammeret.
Doppskoen
En doppsko er en metalltupp, gjerne i bronse, som festes nede på sverdsliren. Den som lå på sverdet i krigergraven, er av en spesiell type – prydet med en falk. I 1991 fremstilte arkeolog Anne Stalsberg en teori om at doppskoene med falkemotiv ble brukt som symbol for menn fra øvre samfunnssjikt som utøvde falkonering.
Hun mener motivet kan ha oppstått i Russland, og at en doppsko funnet i Trøndelag dermed kan gjenspeile kontakt med Russland via Midt-Sverige. Siden har det kommet til flere funn av slike doppsko og mer forskning på utøvelsen av falkonering i Skandinavia. I dag knytter man doppskoene til en profesjonell krigergarnison ved handelsplassen Birka i Sverige. Kan den døde ha vært en lokal mann som tidligere hadde tjent som kriger ved garnisonen der? Eller var han en kriger fra Birka som døde på reise til kaupstaden i Tønsberg?
Doppsko opptrer sjelden i vikingtidens graver, og kun ni slike gjenstander fra vikingtiden er kjent i Norge. Av den typen vi her snakker om (Paulsen type 3a), kjennes kun to andre funn. Ett stammer fra en antatt båtgrav ved Øvre Forbord i Malvik i Sør-Trøndelag, og det andre er et løsfunn fra Mele i Hordaland. Tidligere har man ment at doppskoene tilhørte siste halvdel av 900-tallet, mens de i dag dateres til perioden sent 800-tall til tidlig 1000-tall, med hovedvekt på første halvdel av 900-tallet. Sverdet i graven i Tønsberg er av en type som dateres til 800-tallet, så en mulig datering til rundt år 900 kan foreslås for denne graven.
En variant av doppskoen med birkafalken (Paulsen type 3c) er funnet ved Rørvik i Nord-Trøndelag. Type 3c dateres til midten og siste halvdel av 900-tallet. Regner man med alle de tre variantene, er det totalt kjent seks funn i Norge.
Birka og falken
Den svenske arkeologen Charlotte Hedestierna-Jonson har forsket på krigergarnisonen ved Birka og denne typen doppsko. Totalt 13 doppsko av type 3a er funnet i Sverige, seks av disse i Birkas kulturlag og gravplass. Falken som motiv er godt kjent fra svenske billedsteiner og andre funn fra Birka. I kulturlaget her er det også funnet en støpeform for slike doppsko, men det er trolig at de ble produsert lenger øst. Doppsko av denne typen har nemlig størst utbredelse videre østover langs handelsrutene ved Østersjøen, i de baltiske landene og i Russland. Et lignende motiv er også kjent som våpenskjold for rurikidene i Russland i perioden ca. 879–1054, og motivet finnes i dag i Ukrainas riksvåpen.
Mange av funnene i øst er knyttet til befestninger ved handelssteder hvor Hedenstierna-Jonson ser for seg et behov for garnisoner. Funnene viser at disse krigerne hadde en viss status, og at bruken av like doppsko signaliserte gruppetilhørighet. Ettersom krigeryrket ble mer profesjonalisert, antar hun at produksjonen av våpen og doppsko med falkemotiv ble lagt til sentraliserte våpensmier, og at distribusjonen ble holdt under sentralisert kontroll.
Kammergraver
Doppskoen fra Tønsberg lå også i en krigergrav som på flere måter kan peke mot Birka. Som nevnt var det en kammergrav, noe som er sjelden i Norge. En kammergrav er en fast konstruksjon som den døde gravlegges i, til forskjell fra en kiste – som man kunne frakte den døde i til graven. Kammergaver krever en større nedgravning i både bredde og lengde. Gravene fra Tønsberg hadde riktig størrelse, og funn av jernnagler og synlige spor etter treverk underbygger en slik tolkning. I Vestfold finnes kammergraver også ved Hedrum i Larvik og på Gulli i Tønsberg, samt mulige kammergaver også ved Kaupang i Larvik og ved Borre i Horten. Men en ny gjennomgang av eldre utgravinger og resultater fra nyere utgravinger kan vise at gravskikken var mer utbredt i Norge enn hittil antatt.
Ved handelsstedene Hedeby og Birka ser vi en klar konsentrasjon av kammergraver. Av de seks doppskoene av denne typen som er utgravd i Birka, er tre funnet i kammergraver. Likheten mellom funnforholdene i Birka og Tønsberg er altså påfallende.
Jakt som trening til krig
Den greske forfatteren Xenofon (død ca. 354 f.Kr) skrev i sitt verk Kynegetikos om jakten. Under overskriften «Av jegere blir det fyrster» oppfordrer han ungdommen til ikke å glemme jakten som arena for dannelse. Gjennom jakten blir man forberedt til krig og annet som leder en til å tenke, å tale og å handle edelt. Temaet med jakt som trening til krig går igjen hos en rekke europeiske middelalderfyrster. I 1350 skrev den katalanske kongen Alfonso XI at hans riddere i fredstid alltid burde søke aktiviteter knyttet til våpen og ridderlig adferd. Jakten var regnet som den mest egnede aktiviteten, siden man da møtte mange av de samme utfordringene man senere ville møte i krig. I Norge ser vi samme motiv i vikingtidens Ynglingatal og i Kongespeilet fra 1200-tallet.
Falkonering ble utøvd av et krigeraristokrati i Skandinavia i vikingtiden. Falkene var et egnet symbol for krigeraristokratiet, siden de er på toppen av næringskjeden. De kan drepe effektivt, ta større bytter enn seg selv, og de skremmer byttet ved sitt blotte nærvær. Fra den norrøne mytologien kjenner vi også gudenes bruk av rovfuglham og kunnskap oppnådd via fuglenes tale. Bruken av en falk som motiv på doppskoen på en krigers sverd klinger godt.
Tønsberg og Birka
I Vestfold kjente man i perioder av vikingtiden dominans og press fra Danmark. Men funn fra for eksempel skipshaugen på Borre fra ca. år 900 e.Kr. forteller at det også var østlige allianser. Nylige arkeologiske utgravinger ved handelsplassen ved Gokstad/Heimdalsjordet, tett ved Gokstadhaugen i Sandefjord, peker også mot et østlig handelsnettverk. Funn gjort med metalldetektor gir stadig flere arabiske mynter, såkalte dirhemer, samt andre østlige funn på gårder og gravfelt på landsbygda, utenfor de kjente handelsstedene. Rent maktpolitisk kan det for småkonger i Vestfold ha vært greit å søke allianser i Sverige og videre østover, blant annet via handelsnettverk. Flere norske vikingkonger hadde sterke bånd østover, så kanskje er ikke funnet av en slik doppsko i Tønsberg så overraskende?
Hvem var så disse mennene som ble gravlagt i en kammergrav i Tønsberg og i en båtgrav i Malvik, som hadde gjort seg fortjent til en så spesiell doppsko? En slik gjenstand var ikke noe man bare tilfeldigvis kjøpte eller fikk. Mer sannsynlig er det at mennene var eller hadde vært knyttet til Birka, og handelen videre østover. Kammergraven i Tønsberg kan trolig fortelle om en tilreisende som døde på besøk i et av Vestfolds handelssteder rundt år 900.
Doppskoen er utstilt i Tønsberg og Nøtterøys bibliotek, og informasjon om vikingtidens gravfelt og middelalderens kloster er nå tilrettelagt på samme sted. Funnet har vært mer eller mindre ukjent for dem som har jobbet med doppsko tidligere, da gravene feilaktig ble katalogisert som byfunn fra middelalderbyen Tønsberg. På grunn av dette har funnet, ironisk nok, i årevis vært stilt ut for publikum, men samtidige vært skjult for forskerne.