Vår forståelse av bronsealderen er nært forbundet med metallhåndverket og dets produkter. I en serie artikler i SPOR 2008–2009 viste Preben Rønne hvordan han hadde løst bronsestøpingens gåte. Han beskrev blant annet hvordan man lager såkalte celter eller holkøkser, små arbeidsøkser av bronse. Et funn av et tjuetalls slike økser på Hegra i Stjørdalen i 2017 omtales i dette nummeret av SPOR. Kanskje ble øksene etterlatt av en bronsesmed? Ny kunnskap om bronsestøperens sosiale rolle og hvordan metallhåndverket var organisert, gjør oss bedre i stand til å forstå betydningen av en slik nedleggelse.
Depotfunnet fra Hegra representerer en betydelig tilvekst til de rundt åtte hundre bronsegjenstandene som finnes i norske museumssamlinger. Når en støpeform brukt til å støpe nettopp slike små arbeidsøkser samtidig dukker opp på Sandbrauta i Melhus, er det nesten så man må klype seg i armen.
Det er ellers kjent at det finnes støpeformer med øksevarianter som ikke gjenfinnes i øksematerialet, og vice versa. Dette viser at det i bronsealderen sirkulerte mye mer metall enn det som er overlevert oss gjennom innkomne funn. Hvis man bare skal regne ut fra antall metallfunn, framstår bronsealderen i Norge som svært fattig. Dette er særlig tydelig når man sammenligner med Danmark eller Sør-Sverige. Men allerede i 1947 påpekte Håkon Shetelig at verkstedsfunnene gir en helt annet bilde av bronsens betydning for befolkningen her i nord enn det antallet gjenstandsfunn gjør. Et raskt blikk på et kart over støpefunn i Norge viser at metallhåndverket må ha vært relativt utbredt. Sammenlignet med nabolandene er våre støpefunn minst like tallrike, og de finnes ofte på overraskende steder langt utenfor allfarvei.
Håndverksplassene
Vi har flere veldokumenterte verkstedsplasser i Norge. Den eldste, Skrivarhelleren, ligger i Moadalen i Sogn og Fjordane, på nesten 800 moh., og er fra omkring 2000 f.Kr. På gravfeltet Hunn i Østfold er det funnet flere verkstedsplasser som har vært operative i tidsrommet 1300–700 f.Kr. På Hunn har det vært framstilt redskaper, smykker og våpen av bronse. Det er funnet spor etter støping av holkøkser og spydspisser ved hjelp av todelte former med leirkjerne, slik Rønne beskriver det. Til og med sverd har håndverkerne på Hunnfeltet kunnet lage. Karakteristiske avtrykk i støpeformene og spor etter pinner brukt for å stive av leirformene viser dette.
Metallhåndverket i bronsealderen handlet like mye om å håndtere andre materialer som å håndtere kobber og tinn. I produksjonsprosessen inngikk foruten leire, sand og andre magringsmidler til leirformer og digler, voks til støpingen samt stein- og metallredskaper til ildslaging, ornamentering, polering og kaldhamring. Andre funn som ofte opptrer, er brente dyrebein og flint. Fra verkstedsplassen på Midtfeltet på Hunn ble det samlet inn 1,4 kilo knuste støpeformer og 3,1 kilo digelfragmenter, samt en del skår av tuten til en blåsebelg. Men det ble også funnet 7,6 kilo keramikkskår fra kokekar og finere bordkeramikk, som trolig er tildannet og brent på stedet.
Beregninger viser at produksjonen av metall på Midtfeltet kan ha vært omfattende. Hunn har vært et sted for omdanning av råmateriale til ferdige metallgjenstander. I tillegg ble det funnet spor etter støping av halvfabrikata som enkle bronsetenger og -ringer, gjenstander som trolig ble distribuert videre. Beliggenheten ved en naturlig og beskyttet havn, og muligheten for å overvåke seilleden fra det nærliggende klippeplatået Ravneberget, kan ha gjort stedet til en utmerket landingsplass for skip som fraktet råvarer, og for handel innover i landet.
Et ritualisert håndverk
Over den forlatte støpeplassen på Midtfeltet var det kastet haug. Sporene etter bronsestøping er dels samtidige med de eldste begravelsene på stedet, steinlagte kremasjonsgraver fra 1300-tallet f.Kr. Dette er ett av mange eksempler på at bronsealderens metallhåndverk var omgitt av ritualer og symbolikk som kretset om liv og død.
Restmateriale fra støpingen har blitt håndtert på ulike måter i bronsealderen. Vi ser at støpeformer av stein som regel er tatt ut av sin opprinnelige kontekst og redeponert – i offernedleggelser og i noen tilfeller graver. Leirformer og smeltedigler ser oftere ut til å ha blitt etterlatt på støpeplassen der de har vært brukt. Men som eksempelet fra Midtfeltet og hauglagte støpeplasser andre steder i Skandinavia viser, ble det utført bestemte ritualer når verkstedet skulle avvikles. En sammenheng mellom langovale steininnhegninger, såkalte kulthus av stein, og støpemateriale er påvist flere steder. Også på Midtfeltet ser det ut til at en slik steinbygning har omsluttet støpeplassen.
Lenge ble de fleste sporene etter bronsestøping funnet på gravfelt, eller i gravhauglignende konstruksjoner. Dette bildet har endret seg de siste tiårene. Stadig oftere rapporteres det om funn av støpemateriale i forbindelse med utgraving av boplasser, og i antatt ikke-rituelle kontekster. Trolig viser dette at metallhåndverket var en del av «hjemmeindustrien», og at det også inngikk i dagliglivet. Særlig godt er dette fenomenet dokumentert i Mälardalen i Stockholms-området. Også i Danmark påvises det stadig oftere støpemateriale på ordinære boplasser, ofte i forbindelse med såkalte firestolpers konstruksjoner. Rønne beskriver disse som enkle bygninger som har skullet beskytte mot ødeleggende regn. Andre steder, som for eksempel på Ryssgärdet i Mälardalen og Voldtofte på Fyn, opptrer støpefunn på boplasser med et ellers «aristokratisk» funnmateriale.
Den svenske arkeologen Anna Sörman har nylig hevdet at bronsestøping på boplasser kunne ha preg av en performance, som inngikk i initiasjonsritualer i forbindelse med etablering av nye hushold.
Håndverkernes rolle og status
Muligheten til å eie, handle med eller bygge allianser gjennom gavebytte med verdifulle metallgjenstander har tradisjonelt blitt forstått som et elitefenomen. På samme måte har man ment at eliten kontrollerte metallproduksjonen og håndverkerne.
Tanke om at bronsehåndverket var spesialisert, ble sådd av V. Gordon Childe, som også lanserte teorien om at bronsealderens smeder var omreisende, og at det var gjennom deres reisevirksomhet at den nye teknologien spredte seg til nye områder.
Nye teoretiske tilnærminger og nitide studier av forskjeller i metallkvalitet, legering, støpeteknikk, overflatebearbeiding og dekor har påvist store forskjeller i utførelse og håndlag. Enkelte smykker og våpen er av en slik kvalitet at det må ha vært virkelige spesialister involvert. Andre har spor etter slurv, tabber og feilvurderinger, noe som viser at ikke alle bronsestøpere var like erfarne eller kyndige.
Blant de fineste smykkene som er funnet i Norge, er beltesmykket og halskragen fra Rege i Rogaland. Måten dekoren er utført på, viser at dette er gjort av en svært dyktig håndverker. Det har lenge vært hevdet at et fellesnordisk formspråk utviklet seg omkring 1600–1500 f.Kr. Studier av avfallet på støpeplassene viser at fellesnordiske håndverkstradisjoner også kan spores i den tekniske keramikken – i støpeformer, smeltedigler og blåsebelger. Dette spenner fra materialvalg og framstillingsmåte til form og dekor.
Ett eksempel er støpeformer som er dekorert med en slangelignende «pølse», tilsynelatende uten noen praktisk funksjon. Et annet er den likeartede dekoren som finnes på leirmunnstykker til blåsebelger. Hvorfor fantes det et slikt velutviklet formspråk på den tekniske keramikken, den som ble liggende knust tilbake på støpeplassen? Utover den symbolske betydningen dekorelementene kan ha hatt, viser de tekniske likhetene at metallhåndverkerne har vært del av et kollektiv – et arbeidsfellesskap –, og at de har vært bærere av en regionalt forankret håndverkstradisjon. Den gamle teorien om omreisende smeder kan kanskje vise seg å ha noe for seg allikevel?
I lys av dette kan vi ta opp igjen tråden fra Hegra. Hvorfor ble denne skatten av et depot gravd ned i jorda? Hvorfor er mange av gjenstandene ødelagt og delt opp i mindre biter? Er det metallhåndverkerens forråd vi har med å gjøre, gjemt unna og glemt, eller ofret av en av bronsealderens omreisende smeder?
Lesetips
Nørgaard, H.W. 2018. Bronze Age Metalwork. Techniques and traditions in the Nordic Bronze Age 1500-1100 BC. Archaeopress.
Melheim, L. 2008. Metallteknologi og metamorfose. Nicolay: Arkeologisk tidsskrift 2008 (104):31–41.
Shetelig, H. 1947 [1936]. Arkeologi – historie – kunst – kultur. Utgitt til syttiårsdagen 25. juni 1947. Griegs forlag.
Sörman, A. 2018. Gjutningens arenor. Metallhantverkets rumsliga, sociala och politiska organisation i södra Skandinavien under bronsåldern. Stockholm Studies in Archaeology 75. Stockholms universitet.
Terkildsen, N., Mikkelsen, M. og Bodum, S. (red.) 2015. Bronzestøbning i yngre bronzealders lokale kulturlandskab. Yngre bronzealders kulturlandskab vol. 4, 2014. Viborg & Holstebro museum.
Prescott, C. 2000. Symbolic Metallurgy - Assessing Early Metallurgic Processes in a Periphery. I: Form, Function and Context. Material culture studies in Scandinavian archaeology. Acta Archaeologica Lundensia. Almqvist & Wiksell.