Er du en av dem som går rundt i landskapet med en metalldetektor? Et slikt apparat lar deg se ting som ligger skjult under markoverflaten. Kanskje finner du en grav som opprinnelig var ment å være synlig.
Fra gammelt av lå gravene i visuell sammenheng med de levende. En synlig grav rommet folks erindring om den døde. Samtidig lot de den døde reise videre i tid på samme sted, selv om de fysiske levningene lå igjen. Hva kan ligge under overflaten på et sted som er godt synlig i landskapet, og hva har de døde fått med seg på sin siste reise? Hukommelse handler blant annet om synlighet. Ser vi godt etter, kan vi gjenoppdage gamle graver og finne ut hvilke gjenstander de inneholder.
Kanskje kom han seg helt hjem. Kanskje var dette så langt han kom. Kanskje har han alltid vært her. Ett sted skal bli ditt hvilested. I jernaldersamfunnet hadde gravanleggene ofte en sentral plassering i landskapet, gjerne godt synlig, side om side med de levende. De døde ble lagt i en haug eller en røys, eventuelt i en flatmarksgrav med en oppreist stein eller muligens en trekonstruksjon til markering. Utvalgte deler av befolkningen fikk et sted hvor de kunne ligge nær sine slektninger, men der de samtidig fikk reise videre etter sin død. Mange var bereiste mennesker. Andre kan i store deler av sitt liv ha vært viktige personer på den gården hvor de ble begravd. Mange av dem ligger der ennå, inn i vår tid. Selv om mye er forandret, kan landskapet og plasseringen av gårdene ennå kjennes igjen. Men gravmarkeringene kan ha blitt borte. De døde har blitt usynlige for oss, og gravene har blitt glemt.
På et sted
Enkelte steder ruver godt i landskapet og gir godt utsyn. Slike steder kan også bære manns minne. Mannsfjellet i Skaun i Trøndelag er et framstikkende fjellparti ut til et 115 meter høyt, nordvestvendt stup som går rett ned i fjæresteinene. Platået på toppen er et oppdyrket jorde på gården Olstad, ved Lykkjneset, vest for Buvika. Du kan stå der og se utover store deler av Korsfjorden og leia ut til Trondheimsfjorden, til Ørlandet og åpent hav. Snur du deg, har du godt overblikk over mye av innmarka på Olstad. I tillegg er du godt synlig mot horisonten, enten noen betrakter deg fra tunet på gården eller fra en båt på fjorden.
Det finnes steder med godt utsyn over landskapet som omgir oss. Det vi finner på slike steder, er ofte ting vi ikke ser ved første øyekast. En metalldetektor kan oppdage glemte graver skjult under overflaten på et jorde. En røntgenmaskin lar oss se under lag med rust.
På dette stedet fant Magnus Meistad i august 2014 et overpløyd gravfelt fra yngre jernalder, da han gikk med metallsøker langs åkerkanten ytterst på jordet. På jordets høyeste punkt – ut mot stupkanten – fant han ei øks og et sverd under torva. Dette var hvilestedet til en person som ble gravlagt her mot slutten av vikingtid, omgitt av et ukjent antall andre begravelser fra yngre jernalder. Meistad lot funnene ligge urørt, tok noen bilder og la jorda på plass igjen. Deretter kontaktet han arkeologene.
Spennende funn
I oktober 2014 ble funnstedet gravd ut av arkeologer fra NTNU Vitenskapsmuseet. I tillegg deltok Magnus Meistad og Roy Søreng fra Trondheim Metallsøkerklubb. I tillegg til øksa og sverdet, var en intakt skjoldbule og en pilspiss av jern blant funnene. Like ved siden av våpnene lå flere fragmenterte metallgjenstander og en kam av sammennaglet bein, innpakket i tekstil. Til tross for at funnene lå i svært grunn jord, på et jorde med omfattende pløyespor, var det ennå godt mulig å se et rektangulært omriss av de intakte restene av en grav fra vikingtid.
To synlige steinpakninger lå helt ute på stupet, utenfor åkerkanten, og flere kraftige metalldetektorutslag i åkeren rundt den avdekte graven bar bud om at en mann fra vikingtiden lå på et utpløyd gravfelt, omgitt av flere graver under markoverflaten. Der gjenstander hadde ligget tett ned mot berget, ble det funnet rester av løvverk. En gang i tiden hadde et gravfølge stått rundt den åpne graven. Kanskje danset tørt løv rundt dem i vinden, på lignende vis som i oktober 2014.
At det dreide seg om flere graver, ble bekreftet da to ornamenterte, likearmede draktspenner ble tatt opp fra torvlaget vel tjue meter sør for våpengraven. Spennene, som må stamme fra en kvinnegrav, er fra siste del av merovingertid. Det er grunn til å tro at alle de som ble begravd her, var personer med en eller annen tilknytning til gården.
Et par hundre år etter at kvinnen ble gravlagt, ble den grunne torva spadd vekk, og en avdød mann ble lagt ned med skjoldet under seg på berget, sammen med sine våpen og annet utstyr.
På laboratoriet
Sverdet og skjoldbulen ble innstøpt i gips og fraktet til NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim. Der ble de røntgenfotografert før en konservator møysommelig gravde dem ut. Det var ført her, i laboratoriet, at de siste delene av det spennende funnet kom for dagen.
Sverdet, som er fra det 10.århundre etter Kristus, viser seg å være relativt godt bevart, til tross for det tynne jordlaget over graven. I tillegg til rester av sverdgrepet av tre, var treverk og andre organiske rester fra sliren bevart. Derfor kan vi i detalj studere hvordan sliren er bygd opp i flere lag. Den ble formet av tre og trukket med tekstil. Det ytterste laget består av lær, med restene av et metallbeslag for innfesting til et belte. Inn mot sverdbladet er treverket kledd med pels. Røntgenfoto avslører at sverdbladet har en inskripsjon. Kanskje kan dette si oss noen om hvor det ble smidd. En teori er at flere anerkjente sverdsmier på Kontinentet satte navn på sverdbladene sine. På samme tid ble det trolig også laget etterligninger. Foreløpig har vi ikke kunnet tolke tegnene.
Overraskende funn
Et røntgenbilde avslørte en større overraskelse på innsiden av skjoldbulen, som har sittet i midten av et tre-skjold. Ved begravelsen ble sverdet lagt delvis over skjoldet. Samtidig har noen stukket en skinnpose inn under skjoldet, inn i skjoldbulen. I de bevarte restene av skinnposen lå en hel og en halv arabisk sølvmynt, deler av sølvtråd, et vektlodd av jern, en gjenstand av bly, rester av en eller flere beingjenstander, ni polerte kuler av agat samt to stykker horn eller tann. Verken våpen, mynter eller andre verdigjenstander er uvanlige funn i graver fra jernalderen. At noen pakket en pose med gjenstander som den døde skulle få med seg og la den på innsiden av skjoldet, og at dette fremdeles er bevart, er mer uvanlig.
Bereist mann?
Det ble ikke funnet menneskelevninger i graven, som trolig var en ubrent gravlegging. Likevel kan funnet gi oss et bilde av et menneske. Både sverdet, øksa, skjoldbulen og pilspissen daterer seg trolig til det 10. århundre, i siste del av vikingtiden. De kufiske sølvmyntene er fra første halvdel av 900-tallet. Begge myntene er svært slitte og må ha vært i sirkulasjon i noen år før de havnet i en grav på kanten av et fjell. Anslagsvis er mannen på Mannsfjellet en generasjon eller to eldre enn karene på Stiklestad i år 1030.
Sverdet er helt uten prangende dekor eller ornamentikk. Inskripsjonen på sverdbladet, med forbehold om at den lar seg tyde, kan indikere at dette er et sverd av god kvalitet. Skjoldbulen har en krigsskade, en tydelig bulk som kan passe overens med eggen av et sverd eller en øks. Mer enn å være til stas, gir våpnene inntrykk av bruk.
De arabiske sølvmyntene, sølvtråden, steinene av agat og stykkene av horn, sammen med et vektlodd, forteller om en person som også hadde forstand på handel – i tillegg til å kunne bruke sverd. Både agatene og myntene kan ha sitt opprinnelsessted i Midtøsten. Kanskje har personen som ligger gravlagt på Mannsfjellet, vært på langfart før han kom hjem. De velbrukte myntene, som trolig er myntet flere tiår før de havnet i skinnposen, kan også fortelle om en person som kan ha drevet handel med noen som kom langveis fra.
Kvinnegraven
En tredje overraskelse skulle vise seg å være spennene som lå noen meter sør for våpengraven. Det finnes en god del likearmede draktspenner i de nordiske områdene i yngre jernalder. De to spennene som ble funnet på Olstad er likevel spesielle. Både i form og ornamentikk skiller de seg ut fra likearmede spenner av «nordisk» type. Det skulle vise seg vanskelig å finne klare paralleller til liknende spenner, og to muligheter begynte å ta form: Enten kommer spennene på Olstad langveis fra, eller så utgjør de en helt særegen type innenfor en lokal tradisjon. De ble imidlertid funnet en spenne av en helt spesiell type i Östergötland i Sverige, som har klare likheter med disse. Spennene er utført i en særegen norrøn dyrestil med emaljeinnlegg, og representerer en svært tidlig form for slike spenner.
De to likearmede spennene har vært festet på en kvinnedrakt, en gang i siste del av merovingertid. På baksiden av dem sitter ennå bevarte rester av ulltøy. Spennene regnes som to svært tidlige eksempler på likearmede draktspenner. Opprinnelig er de utført med emaljeinnlegg, som er et eldre, europeisk trekk, men i en norrøn dyrestil som muligens har sitt utgangspunkt på Gotland. Foruten at kvinnen ble gravlagt på en prominent plass på en gård i Skaun kommune, er dette alt vi foreløpig vet om henne. De særegne spennene kan hun ha fått i gane fra en som hadde vært på reise. Kanskje tok hun også selv med seg spennene hit. Det kan hende at både hun og spennene kom fra et land et stykke unna. Kvinnen kan ha kommet til Olstad av flere grunner og på flere vis. En annen mulighet er at spennene har gått i arv i noen ledd før kvinnen tok dem med seg videre. Det finnes steder med utsikt langt av sted. Ett av disse er Mannsfjellet i Skaun.
