Skjeletter belyser trondheimshistorien
I Trondheim har det de siste femti årene blitt gravd frem et stort antall skjeletter fra både middelalder og tidlig moderne tid. Dette er en type materiale som er unikt i arkeologisk sammenheng, og som har potensial til å gi oss mye informasjon om fortidens befolkning. Informasjon som ikke er lett å få tilgang til via andre arkeologiske funn og historiske kilder. Menneskelige skjeletter skiller seg ut i den forstand at det er det eneste materialet som gir direkte informasjon om menneskene selv. Dette er levningene etter de folkene som en gang vandret i Trondheims gater, og ved å studere disse kan man hente ut informasjon om samfunnsforhold, befolkningssammensetning og ikke minst enkeltindivider.
De siste årene har jeg jobbet med deler av skjelettene fra Trondheim, og jeg vil i denne artikkelen presentere noe av den informasjonen de så langt har gitt oss. Jeg begynner med et eksempel på hvordan skjelettene har belyst samfunnsorganiseringen, for deretter å si litt om befolkningssammensetning og mobilitet. Til slutt presenterer jeg en historie basert på et enkeltindivid og prøver å vise hvordan enkeltpersoner kan gi informasjon som rekker langt utover historien til det spesifikke individ.
Sosiale forskjeller
La oss begynne med hvordan skjeletter og gravskikk kan kaste lys over samfunnsorganiseringen. Ved innføringen av kristendommen på 1000-tallet ble det en markant endring i hvor og hvordan de døde ble begravd: Alle kristne skulle begraves i vigslet jord, og alle ble begravd på likt vis under flat mark. I praksis ville dette si at alle kristne skulle begraves på et relativt begrenset område rundt kirkebygningene. I tillegg kan det virke som om kristendommen innførte en form for likhet i døden, i motsetning til hvordan sosiale forskjeller tidligere hadde blitt markert gjennom store gravmonumenter.
Det heter seg at i døden er vi alle like, men det er likevel lite som tyder på at dette var tilfelle i middelalderen. Borgartings- og Eidsivatingsloven ga instruksjoner om at en persons sosiale status skulle være avgjørende for hvor man skulle plasseres på kirkegården, mens Frostatingsloven, som gjaldt i middelalderens Trondheim, ikke sa noe om hvordan gravplassene skulle inndeles. Skjelettene støtter likevel at den førstnevnte praksisen også ble fulgt i Trondheim, hvor medlemmer av de øverste sosiale lag ble begravd nærme kirken, mens folk fra lavere sosiale lag fikk sitt siste hvilested nærmere kirkegårdsgjerdet, i ytterkanten av kirkegården.
Sosiale forskjeller er ikke lett synlige i det kristne gravplassmaterialet. Gravene inneholder nemlig ikke noe gravgods som kan antyde en persons sosiale stilling, og i tillegg sier ikke et skjelett noe om et individs sosiale status. Likevel kan man nærme seg informasjon om sosiale forskjeller ved å konsentrere seg om en patologisk variabel som kan knyttes til samfunnsmessige forskjeller, nemlig slitasjeskader. Bruken av slitasjeendringer i ledd og ryggvirvler som en indikator på sosiale forskjeller bygger på en antakelse om at de lavere klassene utførte hardere fysisk arbeid enn personer i de øvre samfunnslag. Alle vil oppleve en viss degenerering i ledd og ryggsøyle hvis de lever lenge nok, men hardt fysisk arbeid vil fremskynde disse endringene. Det er derfor trolig at slike slitasjeskader var mer utbredt i de lavere samfunnslag – og spesielt blant yngre individer.
Undersøkelser av skjeletter fra Folkebibliotekstomten viste at det var en større utbredelse av slitasjeskader hos dem som lå på den ytre halvdelen av kirkegården, og når man utelukkende konsentrerer seg om de yngre individene, blir forskjellen enda mer markert. Dette stemmer overens med teorien om at et individs sosiale status var avgjørende for plasseringen på kirkegården.
Forklaringen på denne formen for inndeling er nok mer en avspeiling av det klassedelte middelaldersamfunnet enn et religiøst betinget fenomen. Fra et religiøst ståsted ble områdene nærmest kirkebygningen sett på som de mest hellige, og derfor ble disse områdene også de mest prestisjetunge, sett fra en samfunnsmessig synsvinkel. De øvre samfunnslag ville hatt enklest tilgang på de best ansette områdene på kirkegården – både på grunn av deres sosiale status og av økonomiske årsaker, og dette er reflektert i det osteoarkeologiske materialet. Selv om gravpraksisen ble endret, ble nok ikke gravskikken mye mer egalitær med innføringen av kristendommen.
En variert befolkning
Mer direkte informasjon om byens befolkningssammensetning kan hentes fra skjelettene. Ved å undersøke isotopsammensetningen i bein og tenner kan man få mye informasjon om et individ. Det er mange kjemiske elementer man kan undersøke isotopsammensetningen til, men så langt er det oksygen som er analysert fra skjeletter i Trondheim. Grunnen til at oksygenisotoper er nyttig å analysere, er at vann inneholder oksygen, og forholdet mellom ulike oksygenisotoper i vann varierer etter hvor man befinner seg i verden. Mennesker får i seg vann gjennom mat og drikke, og gjennom å puste, og derfor gjenspeiler oksygenisotopsammensetningen i kroppen den som finnes i naturen der personen oppholder seg. Tannemalje dannes bare én gang. Det vil si at den ikke omdannes i løpet av livet, og derfor låses den geografiske isotopsignaturen i tannemaljen når den dannes. Emaljen på seksårsjekselen dannes i løpet av et menneskes første to år og kan derfor fortelle oss hvor denne personen befant seg i begynnelsen av livet, mens emaljen på visdomstannen dannes i slutten av barndommen og begynnelsen av tenårene. Derfor kan vi si noe om hvor en person tilbrakte begynnelsen av livet og hvor personen befant seg ved overgangen til tenårene, og i tillegg kjenner vi stedet hvor personen ble gravlagt.
Oksygenisotopsammensetningen i tannemaljen til 95 individer fra Trondheim har nylig blitt analysert, og dette har gitt ny informasjon om befolkningen. Undersøkelsene har avdekket store variasjoner. Majoriteten av befolkningen ser ut til å ha blitt født i området nord og øst for Trondheim, innenfor en radius på 200–300 kilometer. Et mindretall er også kommet fra steder betraktelig lenger borte. Vi har identifisert individer fra de nordligste delene av Skandinavia og de nordvestlige delene av Russland, samt fra Sentral-Europa og muligens så langt sør som fra Nord-Italia eller Sør-Frankrike. Et overraskende funn ble gjort angående når i livet innbyggerne flyttet til byen. Så mye som en tredjedel av middelalderindividene flyttet til Trondheim i løpet av barneårene, det vil si før emaljen på visdomstannen ble dannet ved overgangen til tenårene. En annen interessant ting er at det virker å være en tydelig forskjell mellom middelalderen og tidlig moderne tid. Generelt fant vi betraktelig færre langveisfarende i det etterreformatoriske materialet, og barnemobilitet finner vi nesten ikke. Om disse forskjellene gjenspeiler virkelige endringer i samfunnet eller om de er et resultat av materialet som er undersøkt, er ikke lett avgjøre på nåværende tidspunkt, men det er interessant å tenke at reformasjonen kan ha hatt en innvirkning på befolkningen. Byen var jo ikke lenger et pilegrimsmål, og kan derfor ha blitt et mindre attraktivt reisemål.
Enkeltindividet som kilde til kunnskap og samfunnsforståelse
Det siste jeg vil bevege meg inn på i denne artikkelen, er noe av det jeg finner mest spennende, nemlig møtet med fortidens enkeltindivider. Ethvert samfunn består av enkeltindivider, og det er gjennom å bli kjent med disse at man virkelig kan få en bedre forståelse av samfunnet. Skjelettene er vinduer inn til enkeltmenneskenes liv, og gjennom analyser av levningene er det mulig å rekonstruere hendelser og pusle sammen en livshistorie, om enn noe ufullstendig.
Personen det er snakk om, er en av de som må kunne regnes som lokal til Midt-Norge og ikke del av det man kan betegne som innvandrerbefolkningen i byen. Dette var en mann som var rundt 170 cm høy da han gikk rundt i Trondheims brolagte gater på 1200-tallet. For å få en bedre forståelse av dette mennesket som levde for åtte hundre år siden, har ansiktet til mannen blitt rekonstruert. På bakgrunn av store mengder innsamlet data knyttet til forholdet mellom hodeskallens morfologi og det overliggende bløtvevets utforming, er det mulig å rekonstruere en persons utseende med gjenkjennende nøyaktighet. Slike rekonstruksjoner gir oss muligheten til å få et mer personlig forhold til fortidens mennesker, og dette kan forhåpentligvis bidra til å øke interessen for, og forståelsen av, tidligere tiders befolkning og samfunn.
Oksygenisotopene i tannemaljen til denne mannen viser at han mest sannsynlig ikke var født i Trondheim, men at han trolig vokste opp på landsbygda. Det er ikke mulig å fastslå nøyaktig hvor han vokste opp, men det mest nærliggende er å tenke at han kom fra et sted innenfor et område nord eller øst for Trondheim, et område som strekker seg fra sørlige deler av Nordland og sørøstover til Jämtland. Det vi vet, er at han kom til Trondheim etter at han var blitt voksen, tidligst i siste del av tenårene.
Trepanering
Han døde da han var i begynnelsen av 30-årene, og ble gravlagt på kirkegården som ble utgravd på Folkebibliotekstomten, men jeg vil gå tilbake til noen måneder før han gikk bort. Prøv å tenk deg et rom opplyst av det lille dagslyset som slipper inn gjennom noen glugger i veggene, eller at det kanskje siver litt lys inn gjennom døråpningen. I tillegg finnes det noen oljelamper som lyser opp et avlangt bord midt i rommet. På bordet ligger mannen på magen mens et kirurgisk inngrep blir utført på høyre side av bakhodet hans. Dette kan godt ha foregått i mannens hjem, da medisinske institusjoner hvor man kunne utføre kirurgi, ikke var på plass før mange hundre år senere. Anestesi var også fjernt fra 1200-tallets Trondheim, så det var nok flere personer til stede for å holde pasienten rolig og på plass under operasjonen. I tillegg hadde sikkert noen ansvaret for å ha nok varmt vann og kluter tilgjengelig, eller noe annet middel for å rengjøre såret under og etter operasjonen.
Operasjonen som ble utført, var en såkalt trepanering. Dette var et inngrep hvor en bit av kraniet ble fjernet i den tro at det skulle ha en helbredende funksjon. Det vanligste bruksområde for trepanering var ved hodeskader, enten for å drenere blod fra kraniet eller for å fjerne løse beinbiter. Dette er beskrevet av en av fortidens mest respekterte medisinere, Galen fra Pergamon (2. århundre etter Kristus), samt i de hippokratiske tekstene. Andre grunner til at trepanering ble utført, kunne være diffuse hodeplager, mentale lidelser hvor man ville slippe «galskapen» ut gjennom hullet i skallen og sykdommer som for eksempel epilepsi. Det er umulig å si nøyaktig hvorfor denne mannen ble trepanert, men hodeskade kan nok utelukkes, da det ikke er noe tegn til skader på kraniet.
Selve inngrepet krever stor presisjon. Først må man skjære huden over skallen åpen og holde den til side under operasjonen. Deretter må man bruke et trepaneringsbor for å kutte ut beinbiten fra kraniet, og man må ha god nok kunnskap og presisjon til å unngå å gjøre skade på hjernehinnen eller kutte blodårer og dermed forårsake store blødninger. Uten effektiv bedøvelse vil dette ha vært en smertefull og høyst ubehagelig opplevelse, og pasienten måtte ha blitt holdt i ro med makt. Ukontrollerte bevegelser ville utgjøre en livsfare for vedkommende. Denne mannen levde en god stund etter operasjonen, heller måneder enn uker, og for å unngå livstruende infeksjoner etter operasjonen måtte også såret ha blitt jevnlig stelt i ukene som fulgte.
Det som gjør denne operasjonen spesielt interessant, er hva den kan si om kompetansen som fantes i en middelalderby i utkanten av Europa på 1200-tallet. For å utføre et slikt inngrep kreves det kirurgisk utstyr og en ekspertise som kunne benytte seg av det. Hvem var denne personen? Hvor hadde han fått sin kunnskap om anatomi og kirurgi fra? Det er rimelig å anta at det ikke var i Trondheim eller i Norge. Var dette en person som hadde reist ut og fått opplæring i medisinske miljøer i Sentral-Europa, eller i universitetsmiljøer i Italia, Frankrike eller Spania? Var det en person fra utlandet som hadde tatt med sin ekspertise til Trondheim? Dette er nok umulig å svare på, men vi snakker her om et inngrep som lå utenfor den vanlige bartskjærerens ekspertise, så dette er trolig nok et eksempel på aktiv kontakt mellom norske byer og det store utland. Bartskjæreren var datidens kombinasjon av barberer og behandler/kirurg, og han tok seg av ting som trekking av tenner, spjelking av beinbrudd, sårbehandling, årelating, osv. Men siden bartskjæreren hadde relativt lite medisinsk utdannelse, var medikamentell behandling normalt utenfor hans arbeidsområde. Dette var som regel forbeholdt de lærde innen klostervesenet. Kirurgi ble derimot ikke utført av geistlige leger, da kirken forbød disse å utføre blodige inngrep.
Grunnen til at jeg tror at dette viser kontakt med omverdenen og ikke lokal ekspertise, er sjeldenheten av slike inngrep i Norge og Skandinavia på den tiden. Et litteratursøk etter rapporterte fullførte trepaneringer i middelalderen hvor pasienten har overlevd, har kun klart å oppdrive seks tilfeller i Skandinavia. Tatt i betraktning de tusenvis av middelalderskjeletter som er gravd frem, er dette et svært lavt antall, noe som tyder på at dette var en ytterst sjelden prosedyre på disse kanter. Trepanering var ikke en hverdagslig hendelse i resten av Europa heller, men det var nok mer vanlig enn her i nord.
Konklusjon
Dette er noen av funnene fra undersøkelsene av de mange skjelettene fra Trondheims fortid, og viser bare litt av det forskningspotensialet som ligger i osteoarkeologiske undersøkelser. Forhåpentligvis vil dette potensialet bli videre utnyttet i årene som kommer og gi ny og spennende kunnskap om fortidens Trondheim. Uansett, jo mer jeg prøver å nærme meg personene og befolkningen som levde i norske middelalderbyer, dess mer opplever jeg et avansert og komplekst samfunn med variert ekspertise og en mangfoldig befolkning. De enorme forskjellene mellom middelaldersamfunnet og dagens samfunn viskes bort, og tilbake står et samfunn med åpenbare paralleller til nåtiden.