Redesign og gjenbruk
Alterskapet fra Horg kirke kan dateres til 1470-tallet og ble mest sannsynlig laget i hansabyen Lübeck. Det har hatt forskjellige bruksområder som kan påvises ved forandringer i konstruksjonen. I dag kalles det «Horgskapet», fordi den sikre proveniensen er Horg kirke, og det utgjør en del av kirkesamlingen ved NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim. Kunstteknologiske undersøkelser har avdekket spennende deler av historien til det lille alterskapet.
I 1894 kom det et lite alterskap inn til kirkesamlingen på NTNU Vitenskapsmuseet. Blant opplysningene som fulgte skapet, ble det oppgitt at det stammet fra Horg kirke i Melhus, men dette kan ikke stemme. Den eldste kirken fra Horg er nemlig fra 1760 – og dermed rundt tre hundre år yngre enn alterskapet. På midten av 1700-tallet ble de to stavkirkene på gårdene Foss og Grinni for små, og menighetene besluttet å bygge en ny stor kirke ved Horg. Inventaret fra begge stavkirkene ble flyttet til den nye Y-formete kirken i Horg i 1760. I kirkeregnskapet fra 1649 for Grinni kirke ble det oppført et middelaldersk alterskap med fløydører. Dette kan ha vært det som i dag omtales som Horgskapet.
I 1345 gikk det store Gauldalsraset som utløste en katastrofal flom hvor over fem hundre mennesker mistet livet. Raset og den etterfølgende flommen tok med seg 75 gårder og sju kirker. Muntlige tradisjoner hevder at kirkene ved Foss og Grinni var blant disse. Kirkene ble bygget opp på nytt, men alt inventar skal ha gått tapt under katastrofen. Noen få kunstgjenstander fra 1100- og 1200-tallet er likevel bevart fra disse to stavkirkene. En av disse er en skulptur som kan dateres til 1240–1255, og den har i noen år vært oppstilt inne i Horgskapet.
Horgskapet – et vandelalter
Horgskapet er et relativt lite alterskap – kun 81 cm høyt og 66 cm bredt. Originalt var det kun 7 cm dypt, men er senere utvidet med 11 cm. Grinni kirke var en liten gårdskirke, hvor alterskapet kan ha fungert som hovedalter. Det finnes flere eksempler på slike alterskap fra 1400-tallet. Originalt hadde det plass til to relieffskulpturer med flat bakside og moderat modellert fremside. I dag fremstår det imidlertid uten skulpturer. Maleriene fra alterskapets fløydører er svært detaljert utført. Bakveggen er forgylt og dekorert med små stempel. Kirkeinventar ble som regel viet sammen med kirken og hadde stort verdi for menigheten. Selv om den nye kirken fikk nytt hovedalter, ble Horgskapet sikkert høyt verdsatt på grunn av sin kunstneriske og estetiske verdi.
Horgskapet er en triptyk, et vandelalter som kan benyttes i to forskjellig posisjoner. Den lukkete tilstanden ble vist på hverdager, mens posisjonen med åpne fløydører var forbeholdt kirkelige festdager. Maleriene på utsiden viser Sta. Sunniva og St. Olav, to viktige norske helgener. St. Olav var skytshelgenen for hanseatene – som transporterte mye kirkekunst til Bergen. Begge står på en sti foran en grå mur med utsikt mot blå himmel. Stien, muren og himmelen fortsetter på begge dørene. Helgenfremstillingene virker litt oppstilt i forgrunnen, uten synlige skygger som forbinder dem med malerienes bakgrunn. Rundt gloriene deres finnes det forgyllinger. Rammene er malt og har blomsterformete applikasjoner som opprinnelig var forgylt. Begge helgenene er fremstilt med kostbare klær med brokade og pels.
Innsiden eller festdagssiden domineres av forgylling og fremstiller St. Erasmus og St. Johannes. Forgyllingene fremstiller himmelriket og danner en slags «grunntone». Helgenfigurene her er mer forseggjorte enn dem på fremsiden, og er fremstilt med mer brokade. Denne italienske tekstiltypen var svært kostbar på 1400-tallet, og var forbeholdt de rikeste. Et stort brokadeteppe henger bak begge helgenene. Mønsteret til Sta. Sunniva og St. Erasmus er likt og stammer fra samme trykk eller tegning. St. Erasmus er malt i biskopsornat med mange edelsteiner og store smykker. På festdagssiden kaster helgenene skygger og virker dermed bedre bundet inn i komposisjonen. Fargevalgene er harmoniske og bygget opp med komplementære farger som rød og grønn.
Redesign og gjenbruk
Interiørfotografier fra 1894 i Horg kirke viser at skapet ikke stod inne i kirkerommet. Antagelig ble det oppbevart i sakristiet, men herfra finnes ingen fotografier. Skapets beskjedne størrelse gjorde at det trolig ikke passet som hovedalter i den langt større nykirken, og at det derfor ble erstattet av en stor altertavle som passet bedre der.
Dybden på skapet har på et eller annet tidspunkt blitt utvidet, kanskje fordi det skulle brukes som sakristiskap. Utvidelsen ble laget i furu, mens selve skapet og fløydørene er av eik. Endringene skjedde samtidig med at et brett ble satt inn, noe som tyder på at skapet nå skulle benyttes til oppbevaring av små gjenstander. Dette kan ha vært salmebøker, lysestaker, alterkalk eller en oblatboks. Under den siste konserveringen ble det funnet mange voksrester i skapets nedre høyre del. Dette kan være rester av bivokslys. På baksiden av alterskapets utskjæringer finnes tykke sotlag som må stamme fra åpen ild. Man har trolig brukt levende lys inni skapet. Flammen har dermed blitt reflektert i den forgylte bakveggen – noe som ga en fin effekt, men som var svært brannfarlig.
De to originale relieffskulpturene var sannsynligvis gått tapt allerede i 1760.Ved bakveggen er det mulig å se et omriss av de opprinnelige skulpturene. Helgenen på venstre side har et firkantet omriss ved hodet, noe som forteller at skulpturen antagelig bar en krone. De fleste – hvis ikke alle – altere har en fremstilling av Maria. Den venstre siden av kirken er kvinnesiden og har tradisjonelt vært plassen for Maria. På skapets høyre side viser omrisset i forgyllingen en helgen med kort hår. Dette forkommer bare ved fremstillinger av menn, og dermed ser det ut til at plassen var forbeholdt en mannlig helgen. St. Olav, St. Erasmus og St. Johannes er malt på fløydørene. Hvis kirken var viet en av dem, ville samme helgen også blitt fremstilt som skulptur.
Da alterskapet kom inn til NTNU Vitenskapsmuseet i 1894, beskrives det med en mannlig skulptur som holder en lukket bok. Den omtalte skulpturen kan dateres til 1240–1255 og er dermed over 220 år eldre enn skapet. Den var opprinnelig for stor for alterskapet, og derfor ble den saget av nederst for å få plass. Figuren er også for dyp, men ble likevel presset inn i skapet. Dette resulterte i flere skader på både forgylling og maling. I dag er skulpturen konservert og oppbevares for seg selv.
Kunstteknologiske undersøkelser av maleriene
Gjennom undersøkelser hvor infrarød stråling fluorescerer tilbake til sensoren på et spesialkamera, kan mørke undertegninger synliggjøres på den lyse grunningen. Ofte er slike tegninger mer spontane og frie i uttrykket enn det endelige maleriet. De er tegnet med sikre linjer, og forteller om en svært rutinert maler. Likevel finnes det forandringer i komposisjonen fra undertegningen til malingslaget. Forandringene inneholder posisjonsendringer samt moderniseringer av klesdetaljer og tekstiler.
Et tydelig eksempel er St. Erasmus. Ansiktsformen er tegnet mer frontalt, og kinnet er vendt mer mot midten av tavlen. Smykket som holder messehagelen, er tegnet som et enkelt bånd, mens den malte versjonen viser et svært stort smykke. Den hvite tunikaen (albaen) skulle fremstille et tynnere tekstil med små folder som danner flere runde bølger ved kanten. Isteden er det malt et tungt, fallende tekstil med få folder. Også Sta. Sunniva viser forandringer, spesielt ved hårfestet og skoene, som opprinnelig var tegnet runde, men som til slutt ble malt spisse. Barbert panne og spisse sko passer bedre til motebildet fra andre halvdel av 1400-tallet.
Dette lille alterskapet kan fortelle både om fremstillingsprosess, moderniseringer av motivene på fløydørene og tilpasninger til ulike bruksområder. Historien inneholder sjøreiser, reiser på landeveien, flytting mellom forskjellige kirker og ulike steder i kirken, før skapet til slutt ble et museumsobjekt til forskning og formidling. Flere andre museumsgjenstander i NTNU Vitenskapsmuseets rikholdige samlinger kan fortelle lignende historier.