Nede på bunnen i det mørke hav...
Dykkerlederen på akterdekket gir klarsignal og nedstigningen starter. 26 meter under oss ligger vraket av regalskipet Kronan. En gang svenskenes stolthet på sjøen, nå deres marinarkeologiske stolthet.
Vi følger dykkerlinen ned mot vraket. Havet er svart, men sikten bedrer seg jo dypere vi går. På rundt 16 meters dybde kan konturene av bunnen skjelnes. Like etter begynner detaljene å tre frem: store spant og skipsplanker, noe sammenhengende, men også svært mye løsrevet i et tilsynelatende kaos. Anker og enkelte kanoner. Sand og leire dekker bunnen og deler av vraket, sedimenter vi må grave oss ned i for å komme nærmere inn på historien til den engang så stolte dame. Vi når bunnen og setter kursen mot gravesjakten.
Om bord på "Calmare Nyckel"
Vi befinner oss i Østersjøen, ca. 6 kilometer øst for landsbyen Hulterstad på Øland i Sverige. Ombord på fartøyet «Calmare Nyckel» er de rundt tyve dykkerne og arkeologene godt i gang med årets feltsesong. De marinarkeologiske undersøkelsene har pågått i over tyve år. Prosjektleder er Lars Einarsson fra Kalmar Läns Museum. Museet har ansvaret for undersøkelsene og funnene. Undersøkelsene skjer kun i løpet av en fireukers periode hvert år, og det logistiske er dermed avgjørende. Hver dykketime må utnyttes effektivt for å få en best mulig dokumentasjon av vraket.
Vraket som skip
Vraket er det svenske regalskipet Kronan som sank i 1676. Hun stod ferdig på skipsverftet Skeppsholmen i Stockholm i 1668, men ble ikke ferdig utrustet før i 1672 på grunn av finansielle problemer. Kronan ble bygd av engelske Francis Sheldon (1610–1692) som var hentet til Sverige av kong Karl X Gustav i 1659 for å revitalisere skipskonstruksjonene i den svenske flåten, som til da var preget av hollandsk tradisjon. Kronan var i sin tid ikke bare Sveriges største, men også et av de største krigsskipene i hele Europa. Hun var en manifestasjon av Sveriges makt, og et symbol på kongens og landets ønske om å regjere i Østersjøen. Maktsymbolet ble ikke kun uttrykt i skipets veldige størrelse, men også i den overdådige utsmykningen som nærmest gjorde henne til et flytende kunstgalleri. Spesielt gjaldt dette akterspeilet som var utsmykket med bladgulldekorasjoner og skulpturer som får en til å tenke på Nidarosdomens vestfront. Utgravingene har da også frembrakt en rekke skulpturer og utskjæringer, både indre og eksterne, og spesielt er mange funnet godt bevart på sin opprinnelige plass under babordsiden. Blant annet er det funnet en romersk krigerfigur som man mener fremstiller kong Karl X Gustav (1622-1660).
For å få et begrep om Kronans reelle størrelse er det vanlig å sammenligne henne med et annet svært kjent svensk orlogsskip, nemlig Vasa (som sank på sin jomfrutur i Stockholms havn i 1628). Kronan var 53 meter lang ved vannlinjen (Vasa 47,5 meter), 13 meter bred (Vasa 11,7 meter) og hadde et deplasement (angir størrelse på krigsskip, måler vekten av vannmassen som fortrenges av fartøyet) på rundt 2300 tonn (Vasa 1210 tonn). Hun hadde tre master, fire inkludert bovenblinde (liten mast ytterst på baugsprydet), og var bestykket med 124–128 bronsekanoner (Vasa 64), fra tre- til trettisekspundere fordelt på tre dekk. Ombord var det til sammen rundt 850 personer fordelt på mannskap og militære (Vasa 350). Det var altså et formidabelt krigsmaskineri svenskene stolt kunne sette inn i tjeneste. På grunn av størrelsen var hun ingen rask seiler, men en flytende festing, fryktet i kamp.
Forlis og funn
Mange skip synker, uansett hvor godt konstruerte de er. Denne skjebne møtte også Kronan. I et sjøslag mellom den svenske og den dansk/norsk-hollandske flåten utenfor Øland, sank den svenske marines stolthet 1. juni 1676. I en skjebnesvanger manøver krenget Kronan så mye til babord, at vannet fosset inn gjennom de åpne kanonportene, hvor kanonene stod ladet, klare til kamp. Vann strømmet inn og medførte dramatiske endringer i fartøyets stabilitet, og last og kanoner ble forskjøvet fra styrbord til babord. Kronan kantret. Hun fløt en stund, inntil en voldsom eksplosjon ombord rev vekk store deler av styrbord side, og hun sank. Av rundt 850 personer ombord, overlevde kun 42. Mange ble drept av eksplosjonen, eller klemt i hjel, men de fleste druknet som følge av at de aldri kom seg opp fra de nedre dekkene.
Etter mange års leting ble Kronan gjenfunnet i 1980, og året etter startet de marinarkeologiske undersøkelsene. Etter over tre hundre år på havets bunn, var hun selvfølgelig preget av tidens tann, men takket være brakkvannet i Østersjøen var hun usedvanlig godt bevart. Spesielt gjaldt dette det overveldende gjenstandsmaterialet, en omfattende samling av skipsutrustning, militære effekter og personlige gjenstander.
Gode bevaringsforhold
Vann gir ofte bedre bevaringsforhold for organisk materiale enn tilfellet kan være på land, og i Østersjøen er bevaringsforholdene spesielt fordelaktige. Østersjøen er et oksygenfattig brakkvann med saltinnhold på gjennomsnittlig 0,6 prosent, hvor et trevraks verste fiende, pælemarken, ikke trives. Skipets vekt medførte dessuten at det sank godt ned i de anaerobe bunnsedimentene. Skipsvrak er dessverre sjelden komplette, derfor er det viktig å analysere nedbrytingsfaktorene, slik at vi kan forstå hvorfor vi finner det vi gjør, og hva man må anta er borte. Slik setter marinarkeologien skipet tilbake i den tilstand det befant seg før forliset, og det skapes en forståelse for sammenhengen mellom skip og vrak. Dagens situasjon på lokaliteten er påvirket av eksplosjonen og forliset, naturlig erosjon, naturlig kjemisk og biologisk nedbryting samt moderne tråling. Dessuten ble rundt seksti av kanonene berget i perioden 1676–1686 ved bruk av dykkerklokke. I dag har området strenge restriksjoner og kystvakten overvåker fiske- og dykkeforbudet, for å minimalisere nedbrytingen.
Skipet som vrak
Lokalitetens kjerneområde er i dag på ca. 40 x 50 meter, men gjenstander og skipsdeler er spredt utover et større område. Et helt stykke på ca. 20 x 40meter av babordsiden er bevart fra akterdelen og fremover mot baugen, og utgjør ca. to tredjedeler av babordsidens opprinnelige størrelse.
Av styrbordsiden er det ikke mye igjen. Eksplosjonen medførte at kun de nederste ti bordgangene, samt deler av opplengere og spant er bevart av den del av styrbordsiden som henger sammen med hoveddelen av vraket. En separat ca. 10 x 25 meter del av styrbordsiden er funnet ca. 35 meter sørvest for hovedvraket. Eksplosjonen medførte dessuten at skipet brakk forut for hovedmasten, og den fremre delen av skipet er foreløpig ikke funnet.
Mikado under vann
Under utgravingen overlapper dykkeparene hverandre på bunnen. Paret som avløses gir det nye paret en kort status på hva som graves og eventuelle hensyn som må tas. Hvert par gjennomfører to dykk pr. dag, på henholdsvis 25 og 23 minutter. Et av de viktigste redskapene er slamsugeren, men denne brukes ikke til å grave med. Til det formålet benyttes graveskjeer eller hendene, slamsugeren brukes kun til å fjerne de utgravde sedimentene. Under selve gravingen arbeides det etter et enkelt prinsipp, som på norsk kan kalles «Mikado-prinsippet». Dette innebærer at man kun skal ta opp gjenstander som er helt frilagte, ikke rive og slite i ting for å få dem frem slik at konteksten og stratigrafien rundt ødelegges. Man skal grave seg forsiktig ned gjennom sedimentene, og metodisk følge funnførende lag. Ved starten og ved avslutningen av hvert dykk tar man en kontrollinnmåling av gravestedet i henhold til et fast koordinatsystem, og artefaktene blir nøyaktig innmålt før de legges i funnposer. Hvert dykk gir nye utfordringer og krever årvåkenhet slik at de ulike artefaktene graves frem og behandles på en skånsom måte. På ett dykk gravde vi frem et større tinnfat som har tilhørt en av offiserene, mens vi på det neste avdekket en hattebrem i skinn. To svært forskjellige artefakter med hensyn til bevaringsgrad og hvordan det skal håndteres. Tinnfatet kunne vi ta under armen, mens hattebremmen varsomt måtte plasseres på plate og stroppes fast med gasbind slik at den ikke skulle gå i oppløsning.
Sluttet funn og tidskapsel
Kronan er et godt eksempel på det som i arkeologien betegnes som et sluttet funn. Kronan sank med mannskap og inventar, og alt vi finner på bunnen stammer fra én og samme hendelse. Vraket kan også betraktes som en tidskapsel; alt som blir funnet var faktisk i bruk ved forlistidspunktet. Dette gir økt kunnskap til den materielle kultur i den svenske marine, og kan mer enn spredte funn gi et unikt nyansert bilde av ulike aspekter ved 1600-tallets Sverige. Som vrak og tidskapsel er Kronan beskrevet av Lars Einarsson som et «uretusjert snapshot» av en begivenhet, et frosset bilde. Der skriftlige kilder ofte er mangelfulle med hensyn til detaljer om det hverdagslige og vanlige i samfunnet og gjenstandsmaterialet, forteller skipsvrak som Kronan om det reelle, hvordan ting faktisk var.
Skipssamfunnet Kronan
Et fascinerende aspekt ved Kronan som arkeologisk kilde, er at det i seg selv utgjorde et militært samfunn i full skala. Blant annet uttrykkes sosiale strukturer og handlingsmønster ombord gjennom det gjenstandsmaterialet som utgravingene avdekker. Ombord fantes det menn i nær sagt alle aldre, fra ulike geografiske områder og fra forskjellige sosiale klasser. Kronan var et orlogsskip med en helt klar struktur og rollefordeling, et ikke-egalitært samfunn hvor skillet mellom offiserer og mannskap var krystallklart. Her var det ikke dine ferdigheter, men din rang og ansiennitet som bestemte din rolle. Alle hadde derimot samme mål: å gjøre Kronan til et effektivt, velorganisert og fryktet flaggskip i den svenske marine.
Skjelettfunnene fra Kronan avdekker forhold omkring ernæring, sykdommer og fysikk i 1600-tallets samfunn. Rundt 300 individer er hittil påvist, noe som er et stort samtidig materiale. Det representerer et lite tverrsnitt av den mannlige svenske befolkning. Da mange var bønder og kun utkalt til krigen, gjenspeiler skjelettmaterialet kanskje mer den svenske landsbygda enn marinen. Et viktig moment er at de døde i kamp og ikke av sykdom eller av alderdom, de var i utgangspunktet friske, og det osteologiske materialet fra skipskirkegårder gir derfor et annet bilde enn skjeletter fra kirkegårder på land. På mange av skjelettene fra Kronan er det påvist kuttskader. Mye av dette kan skyldes kutt påført av skipskamerater i det febrilske kaoset som hersket da mannskapet ombord for enhver pris prøvde å redde seg ut av det synkende skipet, et fenomen som også er kjent fra Mary Rose (Henrik VIII’s flaggskip). Da det sank på reden i Portsmouth i 1545 var entrenett spent over dekk for å unngå bording, dette hadde den uheldige bieffekten at folk ikke kom seg ut.
Fullt utrustet
Skip er selvforsynte samfunn, hvor proviant, medisinsk utstyr, håndverkere, klær, våpen og ammunisjon skal være tilgjengelig i kortere tidsrom. Heldigvis for oss var Kronan i slag da det sank, og dermed fullt utrustet. Mens Vasas marinarkeologiske skatt ligger i det fantastisk bevarte skipet, er Kronans store vitenskapelige skatt alle de tusener av gjenstander som møysommelig avdekkes og dokumenteres. Her er blant annet funnet godt bevarte jakker og sko, musketter og pistoler, intakte tønner med proviant, navigasjonsinstrument, flott bestikk og servise, intakte medisinkister med flasker, hele flettverkskurver med krydder og tobakk, gull- og sølvmynter, samt en stor del personlig utrustning for seilere og offiserer.
Mer enn 25 000 gjenstander er hittil tatt opp. Einarsson deler artefaktene inn i fire hovedkategorier: 1. skipsutrustning (eks. takkelasje, proviant), 2. krigsrelaterte gjenstander (eks. kanoner, sverd), 3. bruksgjenstander (eks. krukker, navigasjonsutstyr) og 4. private gjenstander (eks. bestikk, kister). Et av de mest spektakulære funnene fra 2005 var en usedvanlig godt bevart skinntrukket flettverkskiste, som ble brakt hel til overflaten. Innholdet var godt bevart. Da den ble åpnet fant man klær, 700 messingknapper og 6500 sølvmynter med en samlet vekt på hele 27 kilo.
6250 av myntene var fireøringer preget i 1675 og usirkulerte, noe som gjør dette til det nest største myntfunnet med samme pregingsår i Sverige. Mye tyder på at den tilhørte en av offiserene, kanskje var myntene ment som lønninger.
Funnene fra Kronan er fra en og samme sluttede kontekst, og det gir oss en uvurderlig mulighet for datering og forståelse av gjenstandene. Gjennom sammenlignende undersøkelser bidrar man til å fylle ut typologier for ulike gjenstandstyper som krittpiper, flasker og bartmannskrukker (se side 46) ved at de er funnet i en sikker daterbar sammenheng. I dette tilfellet vet vi at alt vi finner ombord var i bruk og produsert før forlisdatoen. Det at vi kjenner forlisdatoen, gjør Kronan til et referansevrak for datering av udaterte funn fra land og under vann.
På vrak av orlogsskip som Kronan, er det lettere å skille mellom personlige eiendeler og skipsutrustning enn for eksempel på et handelsfartøy. Gjenstander som navigasjons- og kirurgisk utstyr, kan berette om eierens funksjon ombord. Vår kunnskap om Kronans konstruksjon gir oss indikasjoner på hvor de ulike artefaktene har befunnet seg ombord. Dette kan fortelle om hvem de har tilhørt (rang, makt og posisjon) og hvor i skipet disse oppholdt seg, selvfølgelig med det i mente at skipet eksploderte og at man derfor må operere med noen klyper salt i puslespillarbeidet. Kronan har også vist seg å inneholde mange personlige eiendeler som ikke var oppført i skipslistene, slik som lommeur, klær og bøker. I marinen var det også sedvane at mange av offiserene tok med seg eget utstyr, da spesielt servise. Vi kan således knytte gjenstander til enkeltpersoner, noe som kan være vanskelig i andre kontekster. Den personen det er lettest å finne spor etter er admiral Lorentz Creutz (1615–1676), en av Sveriges mektigste menn. En «fordel» med de rike var at de ofte satte sitt navn eller monogram på personlige gjenstander. Det ene av tinnfatene som ble funnet i 2005 viste seg å bære inskripsjonen LC ED: Lorentz Creutz Elsa Duvall (hans kone). Fatet er ett av flere som hittil er funnet på Kronan og som ble produsert i 1670-årene i London. Det er slike funn som kan få en til å fryse på ryggen, når man faktisk vet navnet og deler av livshistorien til personen som eide fatet man står med i hånda. Blant annet slik knytter utgravingen bånd mellom skip og vrak, mellom fortid og nåtid.
Hva skjer videre?
Over 25 år har gått siden vraket av Kronan ble funnet, og flere tusen dykk er blitt utført i arkeologiens tjeneste. Mye er utgravet og hevet, men vi kan være sikre på at Kronans vitenskapelige skattkammer ennå ikke er tømt, og at nye overraskelser er i vente. Dette er en utgraving og en historie hvor mange kapitler og momenter fortsatt gjenstår. For hver gjenstand som dokumenteres er vi ett skritt nærmere forståelsen av skipet Kronan og det samfunnet som bygde og seilte henne.
Takk til prosjektleder Lars Einarsson og Kalmar Läns Museum, samt de som har bidratt med bilder.