Depotfunnet fra Hegra - ofret, gjemt eller glemt?
Mot slutten av bronsealderen, ca. 700-500 f.Kr, ble en større samling bronsegjenstander nedlagt på kanten av en terrasse i Hegra i Stjørdal. Med sine over 40 hele og fragmenterte gjenstander av bronse utgjør funnet et av de største i sitt slag fra bronsealderen i Norge. Den samlede metallverdien må ha vært ansett som betydelig i sin samtid. Hvorfor ble slike verdier nedlagt i jorda, og hvorfor akkurat her?
Funnet fra Hegra føyer seg inn i rekken av flere funn av liknende karakter fra Skandinavia og øvrige deler av Europa i bronsealderen, som inkluderer alt fra enkle arbeidsredskaper og flintavslag til seremonielle gjenstander som bronselurer og profesjonsøkser. Felles for dem alle er at de har blitt nedlagt i en bestemt hensikt. Funnene omtales gjerne som depotfunn, og har vært tolket både som offerfunn, som skattefunn ment å skulle hentes fram igjen, som en handelsmanns forråd eller som en smeds lager av gjenstander ment for videre bearbeiding og omsmelting. Ofte finner vi slike gjenstander nedlagt i vann eller myr, men vi kan også finne dem i tilknytning til store steiner og urer. I enkelte tilfeller har gjenstander også blitt deponert på boplasser og i graver.
Hvordan lar så funnet fra Hegra seg innpasse i dette bildet? Vi skal her se nærmere på både bronsegjenstandene og funnets plassering i landskapet for å se om vi kan komme på sporet av mulige motiver bak nedleggelsen for ca. 2500 år siden.
Økser og støpetapper
Bronsegjenstandene ble funnet på en terrasse like ovenfor Hegra kirke i 2017. Funnstedet lå i utkanten av åkeren ikke langt fra terrassekanten, hvor det i dag ligger flere gravhauger fra jernalderen. Flere helleristningsfelt fra bronsealderen er kjent på gårdene Hegre og Bjørngård, og et par kilometer nord for funnstedet ligger også helleristningene på Leirfall, et av Norges største felt med ristninger fra bronsealderen. Vi befinner oss dermed i et landskap rikt på spor etter ritualer fra bronsealderen.
Funnet inneholder en samling av både hele gjenstander og fragmenter. Blant disse er 26 holkøkser av bronse. Slike økser ble anvendt som redskapsøkser, og er blant de vanligste funnene fra slutten av bronsealderen i Norge. Øksene har vært festet til et vinkelbygd treskaft som har vært ført inn i øksenes hulrom eller holk. Foruten øksene består funnet av en spydspiss, en enegget kniv, to dolker, to sammenpressede rørfragmenter som vi mener har tilhørt en bronselur, to støpetapper av bronse, hvorav den ene ble funnet i falen på spydspissen, og ett fragment av et dobbeltsidig sagblad omviklet av et knivblad av bronse.
Flere av øksene har enten blitt banket eller klemt flate, og røntgenfoto av øksene viser at de inneholder flere mindre fragmenter av bronse. Det dreier seg i hovedsak om deler av eggpartiet på økser av samme type, men også sagbladet og knivbladet omtalt ovenfor ble funnet i en av øksene. Sammen med de to støpetappene utgjør de flatklemte gjenstandene med mindre metallfragmenter et karakteristisk trekk ved funnet fra Hegra.
De eldste øksene i funnet kan tidfestes til ca. 1100-900 f.Kr, mens de yngste har vært i bruk ca. 700-500 f.Kr. Gjenstandene har dermed ulik alder. Vi tror likevel at gjenstandene har vært nedlagt samtidig. Økser av den eldre typen lå sammen med de yngre øksene. Fragmenter tilhørende kniven og den ene dolken ble også funnet med flere meters mellomrom på åkeren, og viser at funnet trolig har blitt spredt utover i nyere tid. Nedleggelsen må dermed tidfestes ut i fra de yngste gjenstandene i funnet, til ca. 700-500 f.Kr.
Blant bukkeblad og mjødurt
Mens funnstedet i dag ligger på en flat åker, har landskapet sett ganske annerledes ut da gjenstandene ble nedlagt her i bronsealderen. Den østre delen av terrassen har i nyere tid gått under navnet «Myra», og lokalkjente kunne fortelle om flere oppkommer med vann langs kanten av terrassen mot vest. Under undersøkelsene av funnstedet høsten 2017, fant vi også en forsenkning med myravsetninger like sør for funnstedet, med dateringer til bronsealderen. Analyser av pollen fra denne myrhorisonten bekrefter at funnstedet har ligget i nærheten av våtmark også i bronsealderen. Området har hatt preg av et åpent eller halvåpent landskap, hvor det vokste både bjørk og or, men også pors, bukkeblad, mjødurt og mure; planter som trives godt i fuktige miljø.
Selve funnstedet lå likevel på et litt høyereliggende og tørrere område. På eldre bilder som viser hvordan terrassen så ut på 1950-tallet, før dyrkningen tok til, ser vi også at gjenstandene er funnet innenfor et område som tidligere utgjorde en tørr skogstange som stakk ut i et lavereliggende og våtere område. Vi tror derfor at gjenstandene har vært nedlagt på tørr grunn, men like ved en myr eller et tjern i bronsealderen.
Depoter fra våtmark
Hegrafunnets tilknytning til våtmark gjør at funnet oppviser fellestrekk med flere andre depotfunn fra bronsealderen. I Midt-Norge ser ulike former for våtmark ut til å ha vært foretrukne miljøer for deponering av gjenstander i perioden. Omtrent ¾ av alle kjente depotfunn fra regionen kan relateres til enten myr, vann eller elv. De største depotene med metall har vært nedlagt mot slutten av bronsealderen, i likhet med funnet fra Hegra.
På omtrent samme tid som nedleggelsen av gjenstandene i Hegra, ble både smykker og redskaper gravd ned i kanten av elva Stavåa i Oppdal. Funnet, som blant annet består av seks halsringer av bronse og 4 holkøkser, var lenge det største kjente depotfunnet med metallgjenstander fra Midt-Norge. Fra Gunnesøy i Rennebu, ikke langt unna, kommer også et depotfunn som oppviser en del likhetstrekk med Hegrafunnet. Foruten fragmenter av en halsring og en stor bronsenål, inneholder funnet også en spydspiss, to holkøkser og en liten punsel av bronse, et redskap anvendt til metallarbeid i bronsealderen. Gjenstandene ble funnet i en bakkeskrent ved elva Gautvella.
Gjenstander deponert enten i eller nær våtmark har som oftest vært tolket som rituelle nedleggelser, og den foretrukne teorien har vært at funnene representerer spor etter offerhandlinger i bronsealderen. Årsaken til dette er at gjenstander nedlagt i slike miljøer ofte har vært vanskelige å hente fram igjen. Også Hegrafunnets tilknytning til våtmark taler for en rituell tolkning av funnet.
Hegrafunnet skiller seg likevel fra andre depotfunn i Midt-Norge ved at det så tydelig inneholder gjenstander som lar seg relatere til støping og bronsesmedens arbeid. I en slik retning peker først og fremst de to støpetappene i funnet. Også øksenes ulike aldre bærer preg av en samling gjenstander oppsamlet over tid. Hvordan skal vi forstå denne kombinasjonen av tilsynelatende rent funksjonelle og rituelle elementer?
Ritualer og bronsestøping
Arkeolog Lene Melheim har vist at en lang rekke funn at støping har vært omgitt av ritualer og symbolikk i bronsealderen. Skillene mellom den hverdagslige og religiøse sfæren var dermed langt mindre markante enn i dagens samfunn. Gjennom ildens omforming av den flytende bronsen til nye gjenstander kan støpeprosessen ha vært forbundet med forestillinger om nytt liv og gjenfødelse. At bronsestøping ikke kun ble oppfattet som en regulær hverdagslig aktivitet framgår blant annet av funnet av et godt bevart ovnsanlegg på Sandbrauta i Melhus i 2017. En støpeform av kleber ble funnet like ved, og viser at man blant annet har framstilt holkøkser av bronse her. Ovnen, som har vært i bruk på 900-tallet f.Kr, lå i nærheten av branngraver fra samme periode.
I utgangspunktet kunne man tenke seg at de flatklemte øksene med små metallfragmenter i Hegrafunnet har fungert som «materialpakker» hvor hensikten var å gi den ferdige gjenstanden en ønsket metallkvalitet gjennom å kombinere gjenstander med ulik legering. De små øksene med metallfragmenter kan også ha vært tilpasset størrelsen på støpediglene.
Om vi ser til Øst-Europa og De britiske øyer, hvor liknende depotfunn er gjort, kan det likevel stilles spørsmål ved en slik forklaring. I likhet med Hegrafunnet, karakteriseres depotene i disse områdene av at de inneholder holkøkser med mindre fragmenter av metall stukket ned i øksene. Likevel har kun et mindretall av øksene i hvert depot blitt brukt som «beholdere» for metallfragmenter. Om fragmentene inne i øksene har hatt sammenheng med ønsket om en spesifikk legering, burde flere av øksene ha inneholdt fragmenter, og ikke kun noen få. Når også enkelte av øksene på Kontinentet har vært fylt med gull og rav, viser det til en praksis som ikke kan forklares ut i fra funksjonelle behov alene.
Også i Hegrafunnet har kun fem av de 26 øksene blitt fylt med fragmenter og klemt flate. Behandlingen gjenstandene har vært utsatt for, bærer dermed preg av å følge et mønster som kan spores over større geografiske områder i bronsealderen. Samtidig tyder aspekter ved også dette funnet på at gjenstandene har utgjort langt mer enn resirkulert metall. Blant annet har spydspissen i funnet tydelige spor etter bruk, i likhet med de øvrige gjenstandene i funnet. Støpetappen har dermed ikke sammenheng med framstillingen av spissen, og må ha vært nedlagt i falen av andre årsaker. Falen gir inntrykk av å ha fungert som en beholder for støpetappen, og slik kan vi også se enkelte av holkøksene med mindre fragmenter.
Hegrafunnet synes dermed å bekrefte de symbolske aspektene knyttet til metallhåndverket i bronsealderen. Blant annet kan vi se for oss at håndteringen av metallgjenstander har vært omgitt av ritualer i ulike trinn av gjenstandenes bruksfase, men også etter at gjenstandene gikk ut av bruk. Slike ritualer kan ha involvert deponering av gjenstandene både permanent og midlertidig.
Tanken om at flere depoter kan ha vært nedlagt av omreisende metallhåndverkere har også noe for seg. Hegra ligger ved viktige ferdselsveier som fører østover mot Sverige, og også depotene fra Stavå og Gunnesøy er funnet i tilknytning til gamle ferdselsårer. Samtidig peker trekk ved Hegrafunnet i en litt annen retning.
Et rituelt landskap
Sammen med redskaper, støpetapper og øksefragmenter ble det også nedlagt to fragmenter av en bronselur. Bronselurene inngikk i den tids ritualer, og funn av flere lurer i myrer og tjern viser at mange av dem fikk en særskilt behandling etter bruk. Bronselurene er i flere tilfeller avbildet på helleristninger fra perioden, og flere lurer kan ses på det ene helleristningsfeltet på Bjørngård i Hegra, ikke langt unna funnstedet. På samme felt ser vi også et spyd avbildet sammen med en menneskefigur. Avbildningene viser trolig ritualer hvor både lurer og spyd inngikk. Kan både fragmentene av luren i funnet og også spydspissen ha vært anvendt i ritualene som framstilles på bergflatene like ved?
Om bronseluren ble delt opp i fragmenter i forbindelse med selve nedleggelsen eller tidligere, vet vi ikke. Om gjenstandene i funnet har vært håndtert av en smed, er det likevel sannsynlig at vedkommende har vært oppmerksom på hva slags gjenstand fragmentene en gang utgjorde en del av, og også i hvilke sammenhenger en slik gjenstand ble brukt. Kan både lurens og spydets historikk ha vært avgjørende for at de ble tatt ut av sirkulasjon og deponert ved kanten av en myr? I så fall antyder det lokal kjennskap til både handlinger og landskap.
Med sin sammensetning av gjenstander forteller dermed Hegrafunnet en komplisert historie, som involverer rituell håndtering av både støperelatert materiale samt gjenstander av mer seremoniell karakter. Funnstedets plassering i landskapet, omgitt av flere helleristningsfelt, innbyr også til tanker omkring sammenhengen mellom ulike ritualer i datidas landskap. Hegrafunnet er derfor et utfordrede funn å tolke. Kanskje nettopp derfor utgjør det også en viktig kilde til ny kunnskap om bronsealderens samfunn og dens ritualer.