Vevstua på Foss – slavekvinnenes hus?

Gårdstunet på Foss Lian i Melhus har lag på lag med spor etter bosetning, tilbake til begynnelsen av vikingtida. Den eldste utgravde bygninga er ett av tre-fire undersøkte grophus fra denne perioden i Midt-Norge. I det vesle grophuset på Foss stod det en gang en oppstadvev lent mot sørveggen. Så brant huset, og alt som ble igjen var forkullede veggrester og en samling vevlodd av stein og leire. Hva forteller dette funnet oss om organiseringa av vikingtidsgården, og om folkene som brukte huset?

Gårdstunet og utgravningsfeltet på Foss Lian i Melhus. Restene av grophuset ble påvist nede i testhullet sentralt på bildet, tett opptil dagens tun. Foto: Silje E. Fretheim, NTNU Vitenskapsmuseet.

I forbindelse med ny E6 gjennom Melhus gjennomførte NTNU Vitenskapsmuseet arkeologiske undersøkelser tett inntil dagens tun på gården Foss Lian i 2018.  Her har det vært gårdsbosetning fra tidlig vikingtid og opp til i dag, og vi har funnet lag på lag med både bygningsrester, spor etter ulike typer håndverk og husholdsaktiviteter, dunger og groper med forskjellig slags avfall, og en og annen praktgjenstand. Mer om utgravningene og kulturmiljøet rundt Foss kan leses på nettstedet www.norark.no. Her skal jeg konsentrere meg om de (i Midtnorsk sammenheng) ganske så unike restene av et grophus som var i bruk som vevstue på 7-800-tallet, i en tid med store omveltninger i både byggeskikk, bosetningsmønstre og sosiale forhold.

Grophus

Et grophus er et hus der gulvet og nedre del av veggene er grav ned under bakkenivå. Det dreier seg stort sett om relativt små hus, gjerne mindre enn 10 m2, med ett rom. Gjennom store deler av steinalderen er grophusene den vanligste boligtypen vi finner spor etter, i hvert fall i Midt-Norge og nordover. Rundt overgangen til bronsealder tar tradisjonen med stolpebårne langhus over i Trøndelag. Langhusene holder seg ganske ensarta gjennom både bronsealder og eldre jernalder. De lange, smale bygningene har rommet både folk og husdyr, og all slags innendørs håndverk. Når grophusene så dukker opp i vikingtida, ser vi dem som del av et helt nytt fenomen: spesialiserte bygninger for enkelte typer håndverk eller aktiviteter.

For grophusenes del er det særlig funn knytta til tekstilhåndverk (veving, spinning, søm) som er typisk, og i noe mindre grad funn knytta til metallhåndverk. I Sør-Skandinavia finnes grophus fra vikingtida i store mengder; på enkelte sentrale kystplasser i samlinger på flere hundre grophus. Da er det utvilsomt snakk om håndverksproduksjon i storskala. De enkeltliggende grophusene på gårdstunene var nok snarere for håndverk til gårdens egne behov. På Island, der det er undersøkt betydelig flere vikingtidsgårder enn her i landet, ser det ut til at de fleste av denne tidas gårdstun har inkludert både grophus og større bygninger tolka som bolighus. I Trøndelag ble det gravd ut et ganske stort grophus ved Viklem kirke på Ørlandet i 2014 (som du kan lese om i SPOR nr. 2 2015). Dette huset ble datert til sein vikingtid/middelalder. Det hadde et flott, oppmurt ildsted i det ene hjørnet, og funn av et spinnehjul til en håndtein, en del av et vevlodd og en liten synål av jern. I 2016 ble et lite grophus med tilsvarende dateringer undersøkt på Ørland kampflybase. Det er tolka som et kokhus eller eldhus, da et oppbygd ildsted (eldpall) tok opp en fjerdedel av gulvarealet, og det ble funnet biter av klebersteinskar og baksteheller.

Oversikt og tolkning av de bevarte delene av grophustufta. Figur ved Silje E. Fretheim, NTNU Vitenskapsmuseet

Grophuset på Foss

Grophuset lå rett nord for dagens tun på Foss Lian, under et svært lag med kokstein (bryggestein) avsatt gjennom middelalderen og opp i nyere tid, og flere lag og groper knytta til smieaktivitet på 1100–1200-tallet. For å få et inntrykk av tykkelsen på gårdstunsavsetningene ble det under den arkeologiske registreringa i 2015 gravd et testhull tvers gjennom alle lag akkurat der grophuset skulle vise seg å ligge. Med dette hullet forsvant det meste av grophustufta, men det var likevel nok igjen av ytterkantene til at vi etter utgravinga i 2018 kan si en del om både størrelse, konstruksjon og aktivitet i huset. Selve husgropa målte 3,3 x 2,9 m, mens gulvlaget innafor målte omtrent 2,7 x 2,5 (litt under 7 m2). Jordveggene under bakkenivå har vært støtta opp på innsida av en kasse av smale, liggende trestokker. De bevarte stokkerestene var helt forkulla, og viser at huset må ha brent.

Restene av grophuset under utgraving. Foto: Silje E. Fretheim, NTNU Vitenskapsmuseet.

Inne i huset, langsetter sørveggen, ble det funnet til sammen åtte vevlodd av stein, tilhørende en oppstadvev. Veven har nok stått akkurat her da huset brant. I ei lita grop nær østveggen ble det dessuten funnet et oppsprukket vevlodd av ubrent leire. Ingen andre gjenstander kan knyttes direkte til huset, men en del små biter av dyrebein ble funnet i gulvlaget. Rett utafor huset, i sør, ble det funnet et spinnehjul av skifer. Kanskje har inngangen ligget på denne sida, vendt mot dagens tun. I husets nordvestlig hjørne lå noe vi har tolka som en rest av et mulig hjørneildsted, med kull, rødbrent sand, svært forvitra steiner og en stående, oppsprukket steinhelle. Under dette lå to av flere stolpehull plassert langs utsida av husgropa i vest og nord. Om både stolpehullene og ildstedet faktisk hører til grophuset, må ildstedet ha kommet til i forbindelse med en seinere ombygging. De ni radiologiske dateringene av trekull fra tufta, blant annet fra de forkulla veggstokkene, går inn i tidsrommet 690–990 e.Kr. Huset er altså eldre enn de to undersøkte grophusene på Ørlandet. Den eldste dateringa, til 690–890 f.Kr., er fra en trestokk som kanskje kan være en rest av selve oppstadveven.

Oppstadveven og veverne

Vikingtidas vev var oppstadveven, som stod lent opp mot en vegg, med renningstrådene hengende fra en bom øverst, og en dobbel rekke lodd (vevlodd/kljåsteiner) for å holde trådene stramme nederst. Enkelte steder i Vest-Norge, og innen sjøsamisk kultur i Troms, har bruken av oppstadveven fortsatt helt inn i moderne tid. Veving i vikingtida ble utført av kvinner. Både vevlodd og spinnehjul/håndtein er vanlige gravfunn fra vikingtidas kvinnegraver, og viser at tekstilarbeid var blant de oppgavene som ga eller fulgte med kvinnenes status. Tøyet som ble vevd, var til all slags bruk: klær av ull og lin til hverdag og fest; tepper, kluter, duker og sekker. Og ikke minst ullseglene til vikingenes berømte skip. Det var trolig husfrua på gården som hadde overoppsynet med dette viktige arbeidet, og som fikk med seg tekstilredskaper i grava når den tid kom. Men på en middels til stor gård hadde hun også en tekstilarbeidsstyrke under seg, med både unge og gamle, og frie og ufrie kvinner.

Oppstadvev. Illustrasjon: Silje E. Fretheim, NTNU Vitenskapsmuseet Nærbilde av sørveggen og noen av vevloddene der de ble liggende etter brannen. Foto: Silje E. Fretheim, NTNU Vitenskapsmuseet

Slavekvinnenes hus?

Det er gjerne den stolte, frie og handlekraftige husfrua med nøkler i beltet og smykker på bringa vi ser for oss når vi tenker på vikingtidas kvinner, men Skandinavia på denne tida var også et slavesamfunn, og en betydelig andel av menneskene på de større gårdene var nok enten ufrie eller eiendomsløse kvinner og menn uten blodsbånd til husbondfolket. Noen forskere har foreslått nettopp grophusene som slavenes eller de frie eiendomsløses hus, der de både har arbeida og oppholdt seg ellers. De har pekt på at grophusene er «billige» konstruksjoner som krever lite tømmer, og at håndverket som er utført i dem, oftest ser ut til å være av dagligdags eller enklere slag. Samtidig har grophusene den fordelen at det er mulig å holde god, jevn temperatur der året rundt. Det kan ha gjort dem til ekstra godt egna oppholds- og arbeidsplasser både for mødre med spedbarn og for gamle, giktbrudne koner. Selv om grophusene ikke primært var bolighus, tyder ovner og rester av dyrebein i mange av dem på at det i hvert fall ble lagd mat der. Sånn ser det også ut til å ha vært på Foss. Det virker rimelig at noen av kvinnene (og ungene) som holdt til der, dro nytte av varmen i det vesle grophuset når de skulle sove. Vi får bare håpe at de kom seg ut da det brant.