OBS! Denne artikkelen stod første gang på trykk 15. mai 2019

Graver og ritualer i bronsealder

For ca. 2500 år siden inntraff en stor naturkatastrofe ved Lundamo i Melhus. I dalsida like nord for Gaulfossen løsnet flere millioner kubikk med leire. Rasmassene la seg som et teppe over landskapet, og forseglet sporene etter menneskelig aktivitet langs Gaulas bredder.

 

Ved elvebredden nær dagens Sandbrauta har mennesker hatt tilhold siden slutten av steinalderen, ca. 2000 f.Kr. Her, på skyggesida av dalen og i ly av åsen mot vest, hadde også bronsealderens mennesker gravlagt sine døde. Da raset gikk, la de tyntflytende leirmassene seg over både graver og øvrige spor etter aktivitet, og det som tidligere hadde vært en terrasse med flere nivåer ble forvandlet til en flat slette med opp til 3 meter tykke rasmasser. Slik ble sporene fra bronsealderen liggende skjult, fram til arkeologer i 2017 møysommelig fjernet leira, og 3000 år gamle graver igjen så dagens lys.

Rasgrop i salsida sør for Sandbrauta. Trolig er det leire fra dette raset vi ser på Sandbrauta. Kart: Hanne Bryn, NTNU Vitenskapsmuseet.
Rasgrop i salsida sør for Sandbrauta. Trolig er det leire fra dette raset vi ser på Sandbrauta. Kart: Hanne Bryn, NTNU Vitenskapsmuseet.

Datering av aktivitet over og under leira viser at raset som forseglet lokaliteten på Sandbrauta gikk mot slutten av bronsealderen, ca. 800-400 f.Kr, enten mens lokaliteten var i bruk, eller kort tid etter at aktiviteten langs elvebredden opphørte. Sporene etter fortidens mennesker lå dermed stort sett urørte, og gir oss derfor en sjelden innsikt i flere tusen år gamle ritualer. Vi skal her se nærmere på et utvalg av funnene fra Sandbrauta, og hva de kan fortelle oss om graver og ritualer i Melhus i bronsealderen, ca. 1700-500 f.Kr.

 

Funnene under leira

I forkant av utgravningene, hadde en gravrøys blitt påvist under leirmassene i området. Dateringer fra stein- og bronsealder fra det samme området antydet at røysa kunne være av en betydelig alder, og at rasmassene dekket over et svært gammelt aktivitetsområde langs elvebredden. I umiddelbar nærhet, på Fossplatået i Hovin, ligger også en av Midt-Norges største konsentrasjoner med jordbruksristninger fra blant annet bronsealderen. På forhånd var vi likevel usikre på om røysa kunne tidfestes til bronsealderen. Gravminner fra denne perioden ligger som oftest på berg og med vid utsikt, gjerne ut mot vann, mens røysa på Sandbrauta lå på en lavereliggende elveterrasse - en noe uvanlig beliggenhet i landskapet for en bronsealderrøys.

Det skulle vise seg å være en helt spesiell lokalitet fra bronsealderen vi sto ovenfor. Innenfor et område på ca. 12000 m2 avdekket vi spor etter fem graver, to mindre bygninger, kokegroper, steinlegninger samt et godt bevart ovnsanlegg for støping av bronsegjenstander. Gravene, en gravrøys og fire små hellesatte kamre, lå på et høyereliggende parti på terrassen, mens ovnsanlegget ble påvist på et lavereliggende parti ned mot elva. Tre av de små hellesatte kamrene lå på rekke nord for røysa, og så ut til å relatere seg til denne. Lenger sør på feltet lå et hellesatt kammer bygd opp av flere horisontale lag med tilhugde skiferheller. Brente menneskebein ble funnet i toppen av grava. Avstanden til de øvrige gravene antyder at grava her kan ha utgjort del av en konsentrasjon med graver som lå utenfor det undersøkte området.

Grav med lagvis opplagte heller påvist sør på lokaliteten. Foto: Kristoffer Rantala, NTNU Vitenskapsmuseet.
Grav med lagvis opplagte heller påvist sør på lokaliteten. Foto: Kristoffer Rantala, NTNU Vitenskapsmuseet.

Et flertall av de avdekte sporene i området kunne tidfestes til siste del av bronsealderen, ca. 1100-800 f.Kr, derav to av de hellesatte kamrene. I 2017 fant vi likevel spor etter ritualer som har involvert også elementer fra den eldste delen av bronsealderen. Disse ble funnet i tilknytning til røysa, og vitner om en blanding av eldre og yngre komponenter på lokaliteten.

 

Røysa

Røysa ferdig framrenset. Større steiner lå langs røysas ytterkant. Foto: Hanne Bryn, NTNU Vitenskapsmuseet.
Røysa ferdig framrenset. Større steiner lå langs røysas ytterkant. Foto: Hanne Bryn, NTNU Vitenskapsmuseet.

Røysa på Sandbrauta målte 9 meter i diameter og var ca. 0,5 meter høy. Den var tilnærmet sirkulær, med en ring av større steiner plassert rundt røysas ytterkant. Framfor å legge opp steiner lag på lag slik vi ofte ser det i røyser fra perioden, hadde man i stedet kastet opp jordmasser i en haug, og deretter plassert steinene som et dekke over disse. I etterkant av avdekkingen framsto dermed røysa mer som en steinlegging enn en egentlig røys.

En rektangulær nedgravning påvist sentralt i røysa tolkes som spor etter en forstyrrelse i nyere tid. For ca. 20 år siden ble flere steiner fjernet fra den midtre delen av røysa av gårdbrukeren. En av steinene, en stor jordfast steinblokk, ble gravd ned i røysa, og kan ha ødelagt en eventuell grav i sentrum. Funn av enkelte fragmenter brente bein i dette området kan likevel peke i retning av en grav her. Den jordfaste steinen var også såpass stor, at vi tror jordhaugen og de øvrige steinene har vært konstruert rundt den; eventuelt kan den ha ligget på toppen av røysa som en markering.

I de oppkastede massene under steinene, litt utenfor sentrum av røysa, ble det funnet fragmenter av en spenne av bronse. Spennen, som har vært ca. 15 cm lang, har hatt form som en stor sikkerhetsnål med en eller flere spiraler ved endene, og en dekorert plate som har utgjort selve bøylen. Spenner av liknende type er kjent fra graver fra ca. 1500-1300 f.Kr i Skandinavia. Vi fant likevel ingen tegn på at spennen har vært nedlagt som del av en begravelse i røysa, da verken brente bein eller spor etter en nedgravning ble påvist i denne delen av røysa. Spennen bar heller ikke tegn på å ha vært utsatt for ild.

Inntil røysa i sør lå et lite, tilnærmet rektangulært tilbygg. Tilbygget har trolig vært anlagt i forbindelse med en senere begravelse i røysa. Små fragmenter brente bein ble da også funnet under enkelte av steinene her. Lent inntil en av steinene i ytterkant av tilbygget stod en helle med innrissede figurer i form av en fotfigur og skålgroper. Fotfiguren er av en type som trolig daterer hella til eldre bronsealder, ca. 1700-1100 f.Kr, hvilket betyr at figurene kan ha samme alder som spennen nedlagt i røysa. Som vi skal se, tegner likevel funnforhold og dateringer et komplekst bilde av røysas alder.

Spenne av bronse funnet i røysa. Foto: Ellen W. Randerz, NTNU Vitenskapsmuseet.
Spenne av bronse funnet i røysa. Foto: Ellen W. Randerz, NTNU Vitenskapsmuseet.

Spor etter ritualer

På grunn av forstyrrelsen i sentrum av røysa vet vi ikke hvordan en eventuell grav kan ha sett ut og når den ble anlagt. På bakgrunn av tidligere undersøkelser av gravrøyser fra bronsealderen i Skandinavia, vet vi likevel at bronsegjenstander har vært nedlagt utenfor sentrum av røysene, både med og uten brente bein. Enkelte av disse har blitt tolket som spor etter ritualer utført i forbindelse med påbygninger eller ombygninger av røysene. Mangelen på spor etter en begravelse i delen av røysa hvor spennen ble funnet, tyder på at vi skal søke etter en liknende forklaring bak nedleggelsen av spennen i røysa på Sandbrauta. Da spennen ble funnet et stykke ned i jordlaget, kan en slik deponering ha skjedd i forbindelse med anleggelsen av jordhaugen og steindekket over den. Gjenspeiler så dateringen av spennen også tidspunktet for røysas anleggelse?

Dateringer av kull fra de oppkastede massene under steinene i røysa viser at denne delen ikke kan ha vært anlagt før tidligst ca.1300-1200 f.Kr, som er den yngste dateringen fra jordmassene. Den kan likevel ha vært anlagt etter dette.

Trolig er likevel røysa eldre enn de tre kamrene som lå plassert på rekke nord for den. En av disse gravene har blitt tidfestet til ca. 1100-900 f.Kr, og sannsynliggjør dermed en datering av røysa til ca. 1300-1000 f.Kr. Det betyr at spennen kan ha vært i bruk nært opp mot tidspunktet da røysa ble bygget.

Samtidig vet vi at flere gjenstander som inngikk i rituelle nedleggelser i bronsealderen, såkalte depotfunn, har vært gamle da de ble nedlagt. Det gjelder blant annet flere av øksene i depotfunnet fra Hegra, som omtales i dette nummeret av Spor. Velger vi å tolke spennen fra Sandbrauta som et slikt depot, kan vi ikke utelukke at spennen har vært gammel da den ble nedlagt i røysa, og at røysa dermed kan ha vært anlagt på et senere tidspunkt enn det dateringen av selve spennen antyder. Om en slik bevisst bruk av eldre elementer i konstruksjonen av røysa vitner også den dekorerte hella som ble funnet i nærheten av tilbygget.

 

Gjenbruk av helle

Den dekorerte hella av sandstein utgjorde én av i alt tre steiner med ristninger funnet i tilknytning til røysa. På to av steinene, som ble funnet like utenfor røysa, var det hugget inn skålgroper. Steinene ble funnet med motivsiden liggende vendt nedover, og ristningene bar ikke tegn på å ha vært eksponert for vær og vind. Det tyder på at steinene har vært lagt ned like etter at skålgropene ble hugget, trolig i forbindelse med ritualer tilknyttet gravene på lokaliteten.

Avbrukket helle med fotfigur og skålgroper funnet i røysa. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet.
Avbrukket helle med fotfigur og skålgroper funnet i røysa. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet.
Den dekorerte hella ble funnet ved tilbygget i røysa og stod vendt med den dekorerte siden utover. Illustrasjon: Hanne Bryn, NTNU Vitenskapsmuseet.
Den dekorerte hella ble funnet ved tilbygget i røysa og stod vendt med den dekorerte siden utover. Illustrasjon: Hanne Bryn, NTNU Vitenskapsmuseet.

I motsetning til steinene utenfor røysa, hadde den dekorerte hella i selve røysa blitt plassert med motivsiden vendt utover. Det må derfor ha vært viktig at ristningene skulle synes. Denne hella oppviser også en lengre historikk. Hella var avbrukket, slik at deler av fotfiguren og den ene skålgropa manglet. Hella må derfor opprinnelig ha vært anvendt i en annen sammenheng, trolig i en grav som lå utenfor det undersøkte området. Den dekorerte hella i røysa på Sandbrauta utgjør derfor et svært sjeldent eksempel på gjenbruk av en eldre helle med ristninger i gravkontekst i bronsealderen i Skandinavia.

Også selve ristningene forteller om flere faser. Mens to av skålgropene ved siden av fotfiguren var dype og regelmessige, var noen av gropene grunnere, og hugget over fotfiguren. Overhuggingen kan ha vært gjort før hella ble brukket av, da den ene skålgropa hugd over fotfiguren ligger ut mot kanten av bruddet. Eventuelt kan en eller flere av de grunne gropene ha blitt hugget i forbindelse med at hella ble innlemmet som en del av røysa. Det kan ha skjedd når røysa ble anlagt eller når tilbygget ble reist.

Ristninger i graver fra bronsealderen finner vi som oftest på steiner eller heller som står vendt med den dekorerte siden inn mot selve gravkammeret eller vendt innover i gravmonumentet. Ristningene har dermed vært synlige for de levende kun i et kort tidsrom like før og under begravelsen. Hellas plassering i røysa på Sandbrauta, med den dekorerte siden vendt utover, er derfor uvanlig. Her må forbindelsen til fortidige slekter ha vært synlig for alle som nærmet seg røysa og så den avbrekte hella med de innrissede figurene.

Gjenbruket av den eldre hella vitner dermed om en bevisst bruk av fortiden, trolig for å legitimere og markere egen tilstedeværelse i området. På samme måte kan man ha ønsket å inkludere spor etter tidligere tiders aktivitet gjennom å anvende jordmasser fra kulturlaget i området i konstruksjonen av røysa. Blant annet har enkelte arkeologer foreslått at bruken av landbruksjord i flere gravhauger fra bronsealderen i Sør-Skandinavia skal ses som enten gravgaver til den døde eller som rituelle ofringer. Ser vi her spor etter ritualer utløst i forbindelse med en nyetablering på den lavereliggende elveterrassen i siste del av bronsealderen?

Nye perspektiver

Gravrøysa på Sandbrauta utgjør kun en liten del av et større rituelt område, og funn av både bygninger, kokegroper, steinlegninger og et ovnsanlegg på den samme elveterrassen tegner et bilde av komplekse ritualer i bronsealderen. Videre undersøkelser av materialet fra Sandbrauta vil derfor kunne belyse flere sider ved bronsealderens gravskikk og ritualer i Melhus, og også bidra til å sette de observerte trekkene ved røysa inn i en større sammenheng.

Inntil videre kan vi konstatere at lokaliteten på Sandbrauta framstår som uvanlig i både midtnorsk og norsk sammenheng. Plasseringen av gravene utfordrer oss til å tenke nytt rundt lokaliseringen av bronsealderens graver i landskapet. Grava sør på feltet, med lagvis opplagte heller, representerer også en tidligere ukjent gravform i Trøndelag. Funn av stort sett urørte spor under leira i kombinasjon med store avdekte arealer gjør det også mulig å observere detaljerte trekk ved den tids ritualer og sammenhengen mellom dem. Vi ser derfor frem til å komme tilbake med mer informasjon om denne lokaliteten når flere resultater foreligger.

Stein med skålgroper funnet like ved røysa. Skålgropene var alle lyse i fargen, og så nyhugget ut. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet.
Stein med skålgroper funnet like ved røysa. Skålgropene var alle lyse i fargen, og så nyhugget ut. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet.

Lesetips:

Brevik, K.A. 2018: On the beaten track: considerations on the rock art at Foss in the Gauldal Valley. I: J. Dodd og E. Mejer (Ed.): Giving the Past a Future. Essays in Archaeology and Rock Art Studies in Honour of Dr. Phil. H.c. Gergard Milstreu, s. 197–214. Oxford: Archaeopress.

Brevik, K.A. & Stebergløkken, H. 2018: Nyfunn av bergkunst – det rituelle landskapet i Gaulfossen. Spor nr. 2 2018, s. 10–15.

Solberg, I.L. 2018: Geologi og landskapsutvikling langs Gaula for lokaliteter knyttet til arkeologiske utgravinger. NGU Rapport 2018.022.