Bartmannskrukker
Med sine karakteristiske ansikter på krukkenes hals, er bartmannskrukkene en lett gjenkjennelig gjenstandsgruppe som mange arkeologer har stiftet bekjentskap med, på land og under vann. Bartmannskrukkene var blant de første masseproduserte eksportvarer fra Nordvest Europa, hvor nederlenderne sørget for mesteparten av bulkhandelen.
Bartmannskrukker er saltglasert steingods produsert i Tyskland fra begynnelsen av 1500-tallet og frem mot slutten av 1700-tallet, hvor nedgangen i produksjonen må sees i sammenheng med utvikling og masseproduksjonen av glassflasker i Nord-Europa. Produksjonen foregikk i Rhin-området, og spesielt i byene Frechen, Køln, Raeren og Westerwald. Fra begynnelsen av 1600-tallet produserte man også bartmannskrukker i England, blant annet i Fulham, og produksjonen foregikk her på samme måte som i Tyskland. Bartmannskrukkene var flerbruksvarer og vanntette sådanne, hvilket betyr at de ble brukt til frakt og oppbevaring av alle slags fluider, fra vin til kvikksølv.
Produksjon
Krukkene er saltglaserte og dette var en prosess man begynte med fra slutten av 1400-tallet, takket være fin leire som kunne brennes på 1250º - 1300ºC. Saltglasering bestod i at salt ble kastet inn i ovnen ved høye temperaturer, saltet fordampet i ovnen og reagerte ved å skape en fin filmaktig overflate. Krukkene blir da spesielt harde uten å bli sprø, og de blir vanntette.
Forutsetningen for produksjonen var tilstede i Rhin-området. Her hadde man tilgang til alle råvarene i form av fin lettsmeltelig leire med mye silisium og aluminiumsoksid, dessuten salt (til glasur) og tømmer (til brenning). Leira brukt i Frechen inneholdt også ca. 2% jernsalt og dette ga den karakteristiske hasselbrune, eller flekkete utseende ved brenning.
Ansikt og medaljong
Det mest karakteristiske med krukkene er ansiktsimpresjon som også har gitt krukkene sitt navn, da ansiktene fremstiller skjeggete menn. Ansikter på krukker var derimot ikke noe nytt fenomen, og Langerwehe- og Siegburgkrukkene fra slutten av 1400-tallet regnes delvis for å være forløpere for det vi i dag kaller bartmannskrukker.
I begynnelsen presset man inn ansikter og medaljonger som stempel før brenning, men senere gikk man over til å gravere ansiktene. De eldste krukkene har ansikter med veldig naturalistiske trekk, mens trekkene med tiden blir mer og mer stilistiske. Det er mulig å grovdatere krukkene utifra ansiktsformen, men funn fra sluttede kontekster som skipsvrak, hvor det er påtruffet krukker med naturalistiske og krukker med stilistiske trekk, gjør at dateringene må tas med varsomhet. Et annen mulig feilkilde er at det var vanlig for produsentene å gjenbruke eksisterende støpeformer av ansikt og medaljonger, også de med årstall, 5-20 år etter første produksjon.
Ansiktene var ment å fremstille ”ville menn” som i sen-middelalderens mytologi og folklore levde i skogene i Rhinland og alpene, dette var også dekorativt og kanskje et salgsfremmende tiltak. I 1600-tallets England ble krukkene benevnt ”Bellarmines” som hån mot den katolske biskopen Roberto Bellarmino (1542-1621). Dette begrepet var seiglivet og frem til 1990-tallet regnet mange Bellarmino som opphavet til ansiktene, en anakronisme da han ble født etter at de første krukkene ble produsert.
Flere av krukkene har også en eller flere medaljonger på korpus. Disse medaljongene viser våpenskjold eller merket til bestilleren av krukken, eller det kan vise produsenten eller laugets merke.
