Helt kanon
En bronsekanon på sjøbunnen? Slike funnmeldinger vekker oppmerksomhet, og denne artikkelen handler om en liten bronsekanon som ble funnet i Tjøtta havn i Alstahaug kommune.
NTNU Vitenskapsmuseet fikk en aldri så liten sensasjon i fanget, da en gruppe dykkere meldte om et funn av en liten bronsekanon i Tjøtta havn, Alstahaug kommune. Funn av kanoner på sjøbunnen er ikke hverdagskost, så det var ikke helt uten forventninger museets marinarkeologer dro til Tjøtta for å se nærmere på funnstedet. Tjøtta og Tjøtta gård er et sted som er nevnt mange ganger i historiebøkene. Havna har vært et viktig utgangspunkt for det meste på stedet, og for alt vi vet har kanskje kanonen som ble funnet i Tjøtta havn spilt en liten rolle i feiringen av en institusjon som har hatt stor betydning for Norge som nasjon.
Det var dykkere fra firmaet J. R. Dykkeservice i Sandnessjøen som kom over kanonen under et arbeidsdykk senhøsten 2010, og kanonen var ikke større enn at den lett lot seg ta opp til overflaten etter at funnstedet var stedfestet. Dykkerne rakk ikke å undersøke området nærmere, men i samråd med Nordland fylkeskommune tok de kontakt med Vitenskapsmuseet og meldte kanonen inn som et skipsfunn. Kulturminnelovens paragraf 14 om skipsfunn eldre enn hundre år krever ikke at man å ha et skipsvrak for å regne et funn som skipsfunn, det holder at den har blitt mistet eller kastet fra et fartøy. Dette er gjort med tanke på å beskytte viktige løsfunn og kulturlag i gamle havner. Innmelding av sjøfunn gjort av dykkere er brikker i puslespillet om kystens historie, og dykkerne fra J. R. Dykkerservice har her gitt et betydningsfullt lokalhistorisk bidrag gjennom funnmeldingen. Kanonen er også unik i en midtnorsk sammenheng, i den forstand at man ikke har funnet tilsvarende kanoner tidligere i havner eller på skipsvrak innen museumsdistriktet til Vitenskapsmuseet. Kanontypen er imidlertid godt kjent, og vi skal nå se litt på noen av de trekkene den har og hva de kan fortelle.
Druer og affutager
Kanonen dykkerne tok opp veier 11 kg. Den er 48 cm i lengde målt fra munning i fremkant til drue i bakkant. Materialet er bronse, som er en metallegering som tåler saltvann forholdsvis godt. Metallet vil imidlertid reagere med de kjemiske omgivelsene den befinner seg i, og man kan se at kanonen har irrdannelser med ulik utbredelse. Den ene halvdelen av kanonen har mer irrdannelser enn den andre, noe som viser til at den har ligget stabilt på sjøbunnen delvis dekt av sedimenter over lengre tid. Skal man beskrive kanonen litt nærmere, kan vi starte med fronten, eller med hodet på kanonen, som det også heter. Helt i front på hodet finner vi munningen, hvor diameteren på løpet til denne kanonen er 3,3 cm. Denne åpningen forteller hvilket kaliber kanonen kan skyte med, som i vårt tilfelle blir et kvart dansk pund. Mellom hodet og tappene på siden av kanonen ligger forstykket.
Området hvor tappene finnes kalles tappstykket, og delen bak tappene kalles bakstykket. I enden av bakstykket ser man en ringformet forhøyning. Denne kalles høyeste frise. Helt avslutningsvis får vi en avrundet tapp, kalt en drue. Druen ble brukt til å feste rep som skulle dempe rekylen ved avfyring. Bakerst på druen på vår kanon kan man se et lite firkantet hull på 6x6 med mer, med en dybde på 7 cm. Det ser også ut til at man har stemplet inn en "V" på druen. Beveger vi oss fremover igjen på kanonen fra druen, finner vi fenghullet vel 8 cm fra druen. Denne har en liten kant rundt seg som kan minne om et nøkkelhull. Kanten er til for å samle krutt. Det ble tidligere nevnt en ringformet forhøyning bakerst på kanonen som blir kalt høyeste frise. Ser man nærmere finner vi ytterligere to slike forhøyninger på bakstykket, og to på forstykket før vi kommer til enden av hodet. Også hodet har et slikt bånd, like før munningen. Disse forhøyningene har ingen funksjon, de er kun en reminisens fra da kanonene ble smidd og forsterket med bånd. Dette var en produksjon som forsvant mot slutten av 1500-tallet med forbedret støpeteknikk, men formen til båndene ble beholdt på kanonene som dekor. Mot slutten av 1700-tallet forsvinner de helt, og kanonene blir glatte uten dekor overhodet.
Omtrent på midten av kanonen, altså ved tappstykket, har den en tapp på 3x2,5 cm på hver side, som er beregnet for montering i affutagen til kanonen. En affutage er en fellesbetegnelse for underlaget til kanonen, hvor formålet er å holde den stødig. Affutager finnes i ulike varianter, og om bord på skip er det rapperter med små hjul som er de vanligste. Ofte hører man også om lavetter i forbindelse med kanoner, men dette er en affutage med store hjul som gjør det enklere å transportere kanonen i terreng. Slik er det stort sett infanteriet som har bruk for lavetter, på skip har de ingen hensikt.
Ut fra størrelse og type kan man si at funnet fra Tjøtta er en signalkanon, hvor de typologiske trekkene tilsier at den trolig har blitt laget en gang på midten av 1700-tallet. Den er i form en miniatyr av sine større slektninger som var påtenkt kamp, skjønt denne har nok aldri vært påtenkt noen rolle som våpen. Kanonen vår kan imidlertid ligne litt på en såkalt falkonett, som om bord på fartøy forstås som en liten kanon montert i en svingbasse eller rappert på relingen. Falkonetter var beregnet for nærkamp på dekk eller ved bording av andre fartøy. Falkonetter kunne også brukes som signalkanoner ved anledning, men de skiller seg fra vår kanon ved at falkonettene gjerne har en svingarm festet på druen. Falkonetter er også noe større enn vårt eksemplar, og opptrer i kalibrene 1, 2 og 3 pund. Pund viser til vekten på den jernkulen kanonen kunne skyte, men falkonettene ble oftest ladet med kardesk, som er en ladning med flere mindre kuler. Muskettkuler ble ofte brukt til kardesk, og effekten bli som et hagleskudd.
En signalkanon av typen vi har å gjøre med her, har derimot høyst sannsynlig kun vært brukt til kruttladning uten prosjektil. Signalkanoner var vanlige om bord på litt større fartøy, som for eksempel en jakt eller jekt, og de ble brukt til å gi lydsignaler med. Et eksempel kan være navigasjon i tåke, hvor man kunne fyre av skudd for å varsle andre fartøy og for å lytte etter ekko. En forløper til dagens radar med andre ord. De ble også brukt for å gi signal mellom fartøy og fra fartøy til land. Et eksempel kan være når man hadde behov for å få om bord los. Frem til slutten av 1800-tallet måtte losene selv praie skutene som skulle ha los, og lospenger gikk til den som først kom fram og førte fartøyet trygt i havn. Når man hørte skudd etter los fra fartøy var konkurransen mellom losene hard om å være første mann til å entre, og en god beskrivelse av dette livet finner vi blant annet med historiene knyttet til Vestfold - losen Ulabrand (Anders Jacob Johansen, født 1815, død 1881).
Hårek fra Tjøtta og Johan Ch. Brodtkorp
Ikke minst ble signalkanoner brukt til å markere viktige begivenheter og ved festlige anledninger. Slik er det egentlig ikke så forunderlig at en signalkanon ble funnet i Tjøtta havn, fordi denne havna har vært hyppig trafikkert og viktig helt fra førhistorisk tid frem til i dag. Øya Tjøtta er kjent for rike arkeologiske spor, og sørsiden av Tjøtta har vært et maktsentrum fra jernalder av. En kjenning fra norgeshistorien som kommer fra dette maktsentrumet er for øvrig Hårek fra Tjøtta, kjent som leder for bondehæren som felte Olav Haraldson under slaget på Stiklestad i 1030. Høvdingsetet til Hårek ble senere til det vi i dag kjenner som Tjøtta gård.
I dag heter gården Planteforsk Tjøtta, og er en del av Bioforsk - et forskningsinstitutt med spisskompetanse innen ulike sektorer tilhørende landbruket. Står man på tunet tilhørende Planteforsk kan man se bygninger som går tilbake til da en av de største godseierne i Nord-Norge på 1700- og 1800-tallet regjerte grunnen, godseier Johan Christian Hviit Brodtkorp (1766-1845). Dette er en herremann iv skal vende tilbake til, men det kan nevnes at Brodtkorp var kjent for sin gjestfrihet, og han var ikke fremmed for store tilstelninger.
Med de historiene som kan knyttes til Tjøtta, var det naturlig nok en viss spenning omkring hva som kunne befinne seg på sjøbunnen i havna nær Tjøtta gård. Kunne kanonen settes i sammenheng med flere funn på sjøbunnen? Det er bare en måte å finne ut av dette på: ved å undersøke funnstedet og undersøke området nærmere. Dette ble gjort våren 2011 sammen med finnerne av kanonen, som ble med ut og viste funnstedet. Området ble avsøkt av dykkere, og det ble blant annet foretatt sonderinger i sedimentene. Dette vil si at man stikker en sondestand ned i sjøbunnen, for å kjenne etter om det kan være vrakrester dypere ned i massene. Man kan kjenne ganske godt hva man treffer, om det er tre, stein, sand eller metall. Sondering av bunnsedimenter med sondestand er en viktig metode for påvisning og avgrensning av blant annet skipsvrak som ligger skjult i bunnsedimenter. Man fant imidlertid ikke rester som tyder på at kanonen stammer fra et vrak. Heller ingen rappert eller andre gjenstander som kunne belyse kanonen nærmere ble funnet. Slik sett endte man opp med å konkludere kanonen som et løsfunn. Trolig har den blitt mistet fra ripa fra et fartøy som besøkte havnen, men når dette kan ha skjedd vet vi ikke. Skjønt det er lov å spekulere.
Festligheter og salutter
En episode som er fristende å omtale litt nærmere, var en heftig fest på Tjøtta gård i januar 1812, som varte i hele tre dager til ende. Festen ble avholdt i regi av biskop Matthias Bonsach Krogh og Johan Christian Hviit Brodtkorp, med fri bevertning, musikk og dans. Foruten dette nevnes det at det også ble saluttert med kanon under festlighetene. Årsaken til denne festen var at Norge nettopp hadde fått vedtatt sitt første universitet. Biskopen hadde selv deltatt i en priskonkurranse i regi av Selskabet for Norges Vel om opprettelsen av et universitet i Norge, og følte nok et visst eierskap til nyopprettelsen selv om hans utkast ikke var det som vant. Vinneren av den konkurransen var Nicolay Wergeland, far til Camilla og Henrik Wergeland. Norge hadde arbeidet for et eget universitet siden 1661, og nå var endelig arbeidet kronet med suksess. Foruten avfyringer av kanonsalutter og andre festligheter, holdt biskopen også en svært lang tale over temaet "Hvad Indflydelse paa Nationens Almeenaand vi tør love os deraf, at Norge i et Universitet erholder et eiendommeligt Sæde for Videnskaber og Oplysning".
Kildene sier ingenting om at de mistet noen kanon under denne tredagers festen, men dateringsmessig stemmer signalkanonen noenlunde med samme epoke. Kanoner har på lik linje med ankere og skipsklokker en lang levetid, og det var vanlig å flytte slike fra fartøy til fartøy. At man brukte en kanon fra midten av 1700-tallet i det første tiåret på 1800-tallet er på ingen måte usannsynlig. Kanonen fra Tjøtta kunne for øvrig godt ha blitt fyrt av den dag i dag uten større problem. Som dateringskilde til for eksempel et skipsvrak kan kanoner derfor være problematiske, fordi de kan være vesentlig eldre enn fartøyet i seg selv. Signalkanonene beholdt også en del av de arkaiske trekkene lengre enn hva tilfellet er med dens større kampfeller, noe som kan gi dateringsmessige utfordringer ved at de kan være nyere enn hva de gir inntrykk av. Men mye tyder på at vår kanon er fra midten av 1700-tallet, og at den har befunnet seg på sjøbunnen en god stund. For alt vi vet, ble der fyrt av salutter med akkurat denne kanonen fra et fartøy i Tjøtta havn, i festrus over at Norge endelig hadde fått et eget universitet. Hvordan den har ramlet ut av rapperten kan man jo bare fundere på, men det er høyst sannsynlig at tapet av kanonen ble etterfulgt av kraftige verbale salutter. Bronsekanoner var tross alt ikke billige på den tiden heller. Hvis den noe spekulative hypotesen som har blitt fremmet her har noe som helst hold, er den altså ikke bare et spennende skipsfunn. Den kan i så fall også hatt delaktighet i feiringen av at Norge fikk sitt første universitet. Uansett er funnet som er gjort i Tjøtta havn av J. R. Dykkerservice en liten godbit som bokstavelig er "helt kanon".