Dekorasjon og symbolikk på skifergjenstander
Midt-Norge regnes for et av de sentrale områdene når det gjelder tildannnede gjenstander av skifer i Norge, og opp gjennom årene har det kommet inn en rekke skifergjenstander til Vitenskapsmuseet. Enkelte av gjenstandene har fanget vår særlige interesse fordi de har dekor risset inn i form av streker, sikksakkmønster eller figurer.
Skifergjenstander med dekor er forholdsvis sjeldne, og man kan ikke unngå å la seg fascinere av dem. Vanligvis er skifermaterialet blitt datert til yngre steinalder, men mye tyder på at man har fortsatt å lage redskaper av dette materialet langt inn i bronsealder. Ofte er gjenstandene svært vakkert utformet, med et fargespill i materialet som gjør at vi i dag ser på dem som rene kunstverk. Men - hvorfor ble noen redskaper dekorert, mens andre ikke fikk noen utsmykning? Det er det ikke lett å svare på. Hvordan kan vi i dag forstå menneskene som levde her for 4000 år siden når vi bare har noen gjenstander å forholde oss til?
Forskningshistorisk tilbakeblikk
En av de første som gjorde en grundigere studie av skifermaterialet i Norge var Anton Wilhelm Brøgger i sin publikasjon fra 1909, «Den Arktiske Stenalder i Norge». Her gav han en systematisk gjennomgang av skifergjenstander etter type og stilistiske elementer. Spørsmål som skissert innledningsvis var det få som beskjeftiget seg med på denne tiden, og man var mer opptatt av typologi, kronologi, kulturers opprinnelse og spredningsveier. Dette går fram hos Brøgger som blant annet skriver:
Da denne primitive kunsts frembringelser i særlig grad er egnet til at belyse den arktiske stenalders færdselsveier og østlige opprinnelse…
Det var først i 1942 med boken «Yngre steinalder i Nord-Norge», skrevet av Gutorm Gjessing, at tolkningsproblematikken ble tatt opp til en bredere diskusjon. Gjennom bruk av etnologiske paralleller forsøkte han å nærme seg en forståelse av både helleristninger og dekoren på skifergjenstandene. Når det gjaldt dekor på skifergjenstander brukte han som eksempel eskimoene i Alaska, som dansken Knud Rasmussen hadde studert på 1920-tallet.
Rasmussens studier resulterte i publikasjonen «Eskimoer og sten alders folk» i 1929. Han skrev følgende:
Naar Alaska-Eskimoerne som i øvrigt andre Eskimostammer, der beskæftiger sig med Skulptur og Ornamentikk, udstyrer deres Redskaper med smukt forarbeidede Dyrefigurer, er det ud fra den Forestilling, at et Dyr foretrækker at lade sig dræbe med Vaaben, hvorpå det er anvendt omhu; med andre ord: der ligger også bag deres Kunst en magisk Hensigt.
Gjessing mente at også de dekorerte skiferredskapene, knivene og spissene, måtte ha hatt en lignende magisk hensikt. Han bruker her en analogi for å forstå det arkeologiske materialet. Dette er en form for slutning som er sentral innen arkeologien for å kunne tilnærme seg en forståelse av det tidligere menneskets atferd. Gjessings jaktmagi-hypotese har på mange måter fått leve videre helt fram til i dag, og både bergkunsten fra denne perioden og dekoren på skifermaterialet tolkes fremdeles som et uttrykk for jaktmagi.
Materiell kultur som kommunikasjon
Alle mennesker har behov for å gi uttrykk for sine følelser og kommunisere med hverandre. En måte å kommunisere på er gjennom materiell kultur. Det spesielle med de dekorerte skifergjenstandene, som for eksempel kniven fra Teksdal i Bjugn i Sør-Trøndelag, eller spissen fra Vikan på Hitra, er at de i tillegg til å ha en praktisk/funksjonell side også kan ha en symbolsk funksjon. Siden vi finner relativt få dekorerte skifergjenstander, er det nærliggende å tro at de har hatt en annen betydning enn de udekorerte knivene og spissene.
En tolkning kan være at de ble brukt til en spesiell type jakt ogleller i bestemte sosiale sammenhenger. Kanskje var det slik at gjennom å dekorere en pilespiss forestilte man seg at man lettere kunne nedlegge et bytte, og at dekoren ble laget i en magisk hensikt. Det kunne også være slik at den som laget pilespissen eller kniven ønsket å si at «dennek niven tilhører meg». Bakgrunnen for dekor- og motivvalg kan vi vanskelig si noe sikkert om, men hvalfigurene på Teksdal-kniven har nok betydd noe spesielt for vedkommende som laget den. En kniv eller en pilespiss kunne være like godt egnet til jakt selv om den ikke hadde dekor, så hvorfor gjorde man seg bryderiet med å dekorere noen gjenstander? Var det i en jaktmagisk hensikt, slik Gjessing hevder, et markeringsbehov hos den enkelte, eller var det bare fordi det var vakkert å se på? Den ene forklaringen utelukker ikke den andre, og sannsynligvis uttrykker motivene flere forhold samtidig.
Mer enn vakre kunstverk
Begrepet «stil» har fra begynnelsen stått sentralt i arkeologien. A W Brøgger er et godt eksempel på en arkeolog som brukte stilistiske element for å si noe om alder, opphav og spredning. På begynnelsen av 1900-tallet var slike tanker helt i tråd med de strømninger og de spørsmål man var opptatt av å finne svar på. Gjennom bruk av typeinndelinger og stilistiske element lå det også implisitt at man så på dekor som kunstneriske uttrykksformer, men det ble i liten grad forsøkt å trenge bakenfor selve gjenstanden. Man kan undres på hvorfor mennesker skaper kunst - hva som er drivkraften. Hvis vi anser dekoren på skifergjenstandene som kunstnerisk utfoldelse med fundament i en magisk forestillingsverden, hadde den trolig et større nytteaspekt ved seg enn nåtidens kunstformer; man dekorerte gjenstandene med bestemte mønstre og figurer med den forestilling at man da skulle få makt over viltet. De dekorerte skifergjenstandenes kombinasjon av det nyttige og det vakre gir oss et bilde av mennesker med skaperglede.
Materiell kultur kan uttrykke mer enn teknologiske og estetiske verdier. Dekor på skifergjenstander kan ha en viktig kommunikativ funksjon mellom mennesker og mellom grupper. Kanskje var vedkommende som laget kniven fra Bjørnør i Nord-Fosen, så fornøyd med det han hadde laget at han ville dekorere den i den tro at dette ville bringe ham jaktlykke. Eller kanskje han dekorerte den i forbindelse med sin første jakttur?
Når det gjelder tolkningen av de enkelte motivene sammenligner Gjessing gjenstandene med de eldste egyptiske hieroglyfene hvor sikksakk-linjene symboliserer bølger og vann. Han mener at vannet som fruktbarhetssymbol spiller en viktig rolle også i veidemagien. Innenfor bergkunstforskningen har man tolket lignende sikksakkfigurer risset inn i berget som symbol på slange og fruktbarhet. Til slutt skal vi nevne et fragment av en skiferkniv funnet i Fuglmyrhaug, Hemnes i Nordland. Denne kniven har sikksakk-dekor på begge sider av selve knivbladet, i motsetning til kniven fra Bjørnør, der dekoren er plassert på skaftet. Det spesielle på kniven fra Hemnes i Nordland er at dekoren er forskjellig på hver side av knivbladet. Om det var noen normer og regler for hvordan redskaper skulle dekoreres vites ikke, men det er rimelig å tro dette ut i fra at sikksakkdekoren ser ut til å dominere blant de ornamenterte skifergjenstandene.
Fragmenter av en tankeverden
Gjennom undersøkelser av boplasser og studier av gjenstandsmateriale har arkeologene over tid fått vite mye om livet i yngre steinalder. Utgravningene kan fortelle om hvordan de bodde, hvilke redskaper de brukte og hva de livnærte seg av. Gjennom litteraturen kan man ofte få inntrykk av at mennesket i steinalderen bare tenkte rasjonelt ut i fra et ressursbehov, men vi vet med oss selv at mennesket er alt annet enn rasjonelle i alle gjøremål.
Dekoren på skifergjenstandene, og ikke minst de mange bergkunstlokaliteter som finnes i Midt-Norge, kan fortelle om et samfunn med tanker og handlinger som det er vanskelig å få innsikt i. Tankene bak en dekorert skiferkniv eller pilespiss forsvant med de menneskene som brukte dem. Hva gjenstandene kan fortelle oss i dag er avhengig av hvilke spørsmål vi stiller. Noe fasitsvar finnes ikke. Men noen tolkninger er mer sannsynlige og lettere å akseptere enn andre. Ut i fra et slikt perspektiv kan man si at vi stadig skaper nye historier om fortiden vår. Og er vi heldige kan vi kanskje skimte fragmenter av den tankeverden som menneskene i yngre steinalder omgav seg med.