Omreisende kvinnelige handverkere og storfolk på Helgeland

Hvilke mennesker var gravlagt i to røyser på Horvneset nord for garden Sandnes i Sandnessjøen på Helgeland? Hvorfor var gravskikken i de to røysene så forskjellig, og hvorfor var så mange mennesker gravlagt i dem fra før år 0 til inn i vikingtid? Kan gravskikken og analyser av levninger si noe om hvem de gravlagte var?

På hver side av Horvneset lå to mindre gravrøyser, begge rundt ti meter i tverrmål, utgravd i 2003 og 2008. Her kalles de Vestgraven og Østgraven, etter hvor de ligger på neset. Horvneset ligger strategisk til i munningen av Leirfjorden. Den ender i Vefsnfjorden, som er en av de største fjordene i Nordland, og som gir forbindelser til innlandsområder i øst. Det så først ut til at gravene rommet én eller to gravlegginger hver, men det har vist seg at begge røysene inneholdt fem til seks gravlegginger. Røysene er kollektive graver, men begravelsene var utført gjennom hundrevis av år. Dette peker mot et tradisjonsfast samfunn der man mintes sine døde. Røysene fikk sitt endelige utseende etter den siste gravleggingen, da man gikk over til kristen gravskikk. Forskjellene i gravskikk og i hva de etterlevende la i graven, pirrer til nærmere undersøkelser av hvem de gravlagte var.

Kong Harald Hårfagre lar drepe Torolv

Sandnes er kjent fra den islandske ættesagaen Egil Skallagrimssons saga. Ifølge den var Sigurd lendmann der på 800-tallet. En lendmann hadde inntekter fra en større gard eid av kongen. Han hadde administrative funksjoner i sitt område og skulle beskytte freden, samtidig som han skulle delta i kongens hird. Sigurds datter Sigrid ektet først Bård Brynjolvsson på Torgar. Etter at Bård døde ved slaget i Hafrsfjord, der han kjempet for Harald Hårfagre, ektet hun Bårds venn, hirdmannen Torolv Kveldulvsson. Denne arvet garden Torgar fra Bård, og hadde store inntekter fra finneskatten, som besto av verdifulle arktiske produkter. Han dro på vikingtokt i øst, og han sendte ut sine folk på selvær og eggvær samt for å fiske torsk og sild. Dessuten sendte han et stort skip til England lastet med handelsvarer som tørrfisk, huder og skinn, og fikk kveite, honning, vin og klede igjen. Torolv mottok Harald Hårfagre på Sandnes på så storslagent vis at kongen følte seg truet. Kanskje han fryktet at Torolv ønsket å rive løs Nordlandskysten fra kongens dominans? Senere dukket kongen opp på Sandnes og angrep med en hær på knapt tre hundre våpenføre menn. Torolv falt i slaget, og huset hans ble satt i brann. Egils saga har mange eventyrlige trekk. Vi skal ikke tolke den bokstavelig, men opplysninger om slekter og større hendinger kan være bevart fra 800–900-tallet og frem til sagaen ble nedskrevet, trolig før 1240.

Gravene på Horvneset og tunet på Sandnes på nordspissen av øya Alsta på Helgeland. Illustrasjon: Aud Beverfjord, NTNU Vitenskapsmuseet

Bosetting på Sandnes i to tusen år

Garden Sandnes ligger innerst i Sandnesvågen, på vestsiden av Horvneset, godt beskyttet av bergrabber mot leia i vest. Ut fra den betydningen Egils saga gir garden, er det ikke utenkelig at den dominerte hele Horvneset og kontrollerte den viktige ferdselsveien inn og ut Vefsnfjorden gjennom Leirfjorden. Gravrøyser langs strendene på Horvneset ville være godt synlige for sjøfarende, noe som ville kunne fortelle at området var opptatt, og at en måtte passe seg for de fastboende. Mindre arkeologiske utgravinger på 1980–1990-tallet viste at det på tunet på Sandnes fantes en stor gardshaug med tykke lag etter husrester og avfall fra bosetting gjennom to tusen år. I undergrunnen avtegnet det seg pløyespor etter en byggåker fra omtrent år 0. Ingen graver er i dag synlige nær gardstunet, og det er få opplysninger om slike funn før den mer intensive oppdyrkingen og utbyggingen av Sandnessjøen tok til.

Hvilke mennesker var gravlagt i Vestgraven?
I Nordland var den vanlige gravskikken i jernalderen at de døde ikke ble kremert. Dette skiller seg fra områder lenger sør, særlig i fjord- og innlandsområder, der kremering var mer vanlig. Gravskikken i Vestgraven skiller seg fra den vanlige i Nordland, ettersom så godt som alle bein fra eldre jernalder var brent. To individer var kremert, mens en tredje kan ha vært gravlagt ubrent. Alle tre er C14-datert til 300–400-tallet. Bålet har stått et annet sted, og de rensede beina samt flere kammer og hårnåler av bein er plukket ut derfra og lagt i graven. Hårutstyret tyder på at de gravlagte var kvinner med oppsatt hår. Det finnes eksempler på at en kam er funnet sammen med hårnåler under hodet til gravlagte kvinner. Dermed er det tydelig at også en kam kan høre til frisyren.
På én av kammene er det en runeinnskrift. Den er tolket av Jan Ragnar Hagland til aallu, og skal leses som alu alu, som betyr «øl øl» og trolig er en magisk formel. Hagland mener den ikke kan være yngre enn 500-tallet og at den er den nordligst kjente alu-innskriften. De forekommer ellers over et stort område.
I Vestgraven lå det også gjenstander som ikke har vært brent, og som stammer fra yngre jernalder. Flere kan dateres til merovingertid, blant annet en rektangulær spenne. Det fantes flere spenner med tekstilrester i graven. En tekstilanalyse utført av Ruth Iren Øien forteller at de døde har brukt linskjorte med en ullkjole over, og kanskje sjal eller hårnett utført i den uvanlige teknikken sprang (se faktaboks).
I graven fantes det også små kniver og mange små uidentifiserte jernfragment. En rektangulær liten plate av brent leire med tynt metallbelegg og med et opphøyet bandflettingsmønster er trolig brukt i forbindelse med produksjon av pressblikk. Den dateres til rundt år 700, og er det første tegnet på slik produksjon i Midt- og Nord-Norge i jernalderen. Materiale, form og farge på de 29 perlene i graven tyder på en datering til 700-tallet, og dermed kan den rektangulære spennen, platen med bandfletting og perlene ha tilhørt den samme gravlagte kvinnen. Ingen bein er C14-datert til merovingertid, men ubrente bein bevares dårligere enn brente og kan derfor ha gått i oppløsing. Derimot finnes det ubrente bein som er blitt C14-datert til rundt år 1000, og noen av perlene og et spinnehjul kan eventuelt ha hørt til denne gravleggingen. Så mange som tre bryner fantes i graven. De kan ha tilhørt enten kvinner eller menn. Ettersom de øvrige gjenstandene mest sannsynlig stammer fra kvinnegraver, antar jeg at også brynene gjør det. Man har ofte oversett at bryner også trengtes for å skjerpe eggene på kniver, sakser, syler og andre redskap brukt til matlaging, tekstilarbeid og andre typer handverk det var vanlig at kvinner drev med. Brynene kunne bl.a. brukes til å skjerpe eggene til de små jernknivene og til å skape glatte overflater. Knivene egnet seg godt for finere arbeider i bein og hvalrosstann. Kvinnene kan selv ha laget sine kammer og hårnåler, og ha ristet den magiske runeinnskriften.

Pressblikk er tynne plater, ofte av edelmetall, som ble festet på seletøy, beslag og spenner som dekorasjon. De ble laget ved at metallblikket ble presset ned over et opphøyet eller fordypet mønster. Platen med det opphøyede bandflettingsmønsteret kan ha vært til slik bruk.

Mange bruddstykker av hårnåler til håroppsettinger ble funnet i Vestgraven. De godt bevarte nålene vi ser her, er fra enn grav i Føre i Bø i Nordland. Foto: Tromsø Museum – Universitetsmuseet

Omreisende kvinnelige handverkere

I alt er minst fem kvinner gravlagt i Vestgraven. Hva kan det skyldes? Ettersom dette er ved kysten, kan man anta at flere menn enn kvinner omkom på sjøen. Men også andre forklaringer er tenkelige. Den fremmede gravskikken i eldre jernalder kan tyde på at kvinnene ikke hørte hjemme på Helgeland, men hadde tatt med seg sin gravskikk sørfra, kanskje fra fjord- og innlandsområder i Trøndelag, der det var vanlig å begrave kremerte og rensede bein.

Brynene og de små knivene tyder på at kvinnene var kyndige i handverk, kanskje i arbeid med bein og hvalrosstann. Platen med bandfletting tyder på produksjon av pressblikk. Spinnehjulene og merkene etter skjerping av nåler på dem viser til tekstilarbeid, mens runene viser til kyndighet i bruk av magiske formler. Vestgraven kan ha vært reservert for kvinner som var spesielt kyndige i handverk, spesielt arbeid med bein, hvalrosstann, metall og tekstil, og som hadde kunnskaper i magi. Graven ligger ut mot leia, og man kan tenke seg at dette var handverkskvinner som tok sjøveien til andre storgarder der de tilbød sine tjenester. Omreisende handverkere er kjent fra handelssteder i vikingtid, men kanskje dette begynte langt tidligere?

Hvilke mennesker var gravlagt i Østgraven?

Gravleggingen i Østgraven startet med byggingen av en 2,6 meter lang kiste av elleve kampesteiner. Ifølge C14-dateringer og osteologiske analyser av det fragmentarisk bevarte skjelettet skjedde den første kjente gravleggingen ca. hundre år før år 0  . Kvinnen som var begravd her, var omtrent femti år gammel da hun døde. Rundt år 300 ble en voksen mann gravlagt i kista, rundt år 400 en kvinne, og rundt år 500 ble et fjerde individ gravlagt her. Sistnevnte var ca. tretti år gammel og lå i bunnen av den vest-sørvestre delen av kista. Hodeskallen var godt støttet av to steiner, og deler av overkroppen var bevart. Oppå brystet lå en ildslagningsstein og en bit bergkrystall. Det er kjent fra skandinavisk folketro at bergkrystall kunne beskytte mot sykdom, tørst og forgiftning. Med bakgrunn i ildslagningssteinen og funnet av et spyd ble skjelettet tolket til å være en mann, men den osteologiske analysen av hodeskallen utført av Elin T. Brødholt ga ingen sikker kjønnsbestemmelse.

En bit av en oval spenne og bronseperler viser at en kvinne ble begravd i kista på 700-tallet. I tillegg fantes bein fra en kvinne som var blitt gravlagt rundt år 900. Hun kan ha fått med seg både sauesaks og sigd i graven, noe som viser til både sauehold og korndyrking. Til sammen er minst seks individer gravlagt i kista gjennom en tusenårsperiode, og ingen av dem er kremert. Gravleggingen har skjedd etter nordlandsk tradisjon, og både menn og kvinner er lagt i samme kiste. Steinkister var på moten i eldre jernalder, men i Østgraven fortsatte man med denne gravleggingsmåten helt til rundt år 900.

Steinkista i bunnen av Østgraven. I den ene halvdelen er fortsatt skjelettdelene i bunnen synlige. Foto: Anne Herstad, NTNU Vitenskapsmuseet Skjelettrester i bunnen av steinkista i Østgraven. Foto: Anne Herstad, NTNU Vitenskapsmuseet Hodeskallen ble funnet godt støttet av to steiner i bunnen av kista i Østgraven. Isotop- og DNA-analyser foregår nå, og vi vil nok snart få vite mer om dette individet. Foto: Kari Dahl, NTNU Vitenskapsmuseet

Storfolk i Østgraven

Tradisjonsfastheten i Østgraven er enda større enn i Vestgraven. I tusen år må man ha hatt kunnskap om denne steinkista og gravleggingene i den. Det tyder på at kista var godt synlig, og at det først var ved den siste gravleggingen den ble skjult av røysa som ble bygget over den.

En av steinene i røysa hadde et innrisset kors. Hvis dette er kristent, må vi tro at steinen ble lagt i graven ved den siste gravleggingen, og at denne var påvirket av kristne idéer. Steinkista, de ubrente skjelettene og utstyret tyder på at de gravlagte hadde sterke bånd til gardssamfunnet, og det er fristende å tro at de hadde drevet garden Sandnes, som ble til et betydelig maktsentrum. Utgravinger på tunet viste at det har bodd folk der omtrent like langt tilbake i tid som Østgraven har vært i bruk. Østgravens beliggenhet ved Leirfjorden, som binder sammen innland og kyst, er neppe tilfeldig. Her kan vi sammenligne med sagaens fortelling om at Torolv Kveldulvsson dro både i øst og i vest for å få tak i handelsvarer.

Sprang er en form for fletting, der trådene er spent opp parallelt i en ramme. Trådene slynges mellom hverandre for å danne mønster. Teknikken var tidlig i bruk og er kjent over store områder, i Danmark allerede fra eikekistegraver fra eldre bronsealder. Bildet viser en lue i sprangteknikk fra eldre jernalder funnet i Bredmose i Himmerland på Nord-Jylland. Denne teknikken egner seg også godt til sjal. Husflidslag i Norge forsøker å bevare kunnskapen om den.

Tradisjonsfaste storfolk og nytenkende handverkere

Begge røysene er kollektive graver, men gravleggingene har skjedd over lang tid. De ser ut til å ha fått sin form etter de siste gravleggingene i vikingtid. Da ble steinkista og gravgjemmene lukket ved at stein ble røyset over dem. Dette skyldtes nok at kristne idéer hadde begynt å få fotfeste. I den store steinkista i Østgraven synes storfolk å ha blitt gravlagt ubrent etter nordlandsk tradisjon, mens omreisende kvinner som var spesialisert innen handverk og magi, ble gravlagt i Vestgraven. I eldre jernalder ble disse kvinnene gravlagt kremert, noe som var lite kjent i Nordland, men vanlig lenger sør. Det er ikke usannsynlig at man på de riktig velstående jernaldergardene holdt seg med spesialiserte handverkere som reiste mellom gardene. Så kunne storfolk få nye impulser og merke seg ut fra vanlig folk.

Etterord

Bildet jeg har tegnet opp her, forutsetter at gjenstandene som er lagt ned i gravene, viser hva de gravlagte hadde drevet med i livet. Tolkningen bygger også på osteologiske undersøkelser ved Anatomisk institutt i Oslo og på C14-dateringer ved Nasjonallaboratoriene for datering ved NTNU Vitenskapsmuseet. DNA- og isotopundersøkelser er i gang av skjelett fra gravene. Vi vil nok få mer kunnskap om dem som ble gravlagt i de to røysene. Feltleder ved utgraving av Vestgraven var Hulda Brastad Bernhardt, og Anne Herstad det samme for Østgraven.

De brente og dårlig bevarte nålene og kammene i Vestgraven ligner dem fra en kvinnegrav i Føre i Bø, Vesterålen, datert til 300-tallet. Hårutstyret besto i tiden 200–570 vanligvis av én kam, to nåler med flatt, triangulært tverrsnitt i den ene enden og én med rundt tverrsnitt. I den siste typen er det ofte boret et hull, der kanskje et band eller en av de andre hårnålene kunne stikkes inn for å få en hårknute til å sitte bedre. Nålene er 16,7–20,8 cm lange, og kammen er 11,8 cm lang.