Fra obskuritet til berømmelse
Bordoppsats, krakk, hodeskammel – eller kanskje et magesmykke? Hodeskammelen fra Høstad på Byneset er i dag et av de mest bemerkelsesverdige forhistoriske funnene fra Midt-Norge.
Slik har det ikke bestandig vært! Da skammelen, sammen de flattrykte fragmentene av flere treskåler og fat, kom for dagen for over hundre år siden var arkeologene usikre på hva dette var for noe. Karl Rygh, som da var bestyrer for arkeologisk avdeling i 1899, var usikker på hva dette var for noe, men slo fast at han var «tilbøielig til at antage, at karrene har en meget høi ælde». Selve skammelen foreslår han at er «et slags bordopsats». Funnet levde en relativ anonym tilværelse helt til det etter hvert ble klart at dette sannsynligvis var et unikt funn fra nordisk bronsealder. I dag oppfattes funnet fra Høstad som et av de mest fremtredende funn som finnes i Vitenskapsmuseets samlinger. Skammelen var den eneste norske gjenstanden som var representert på den internasjonale bronsealderutstillingen Gods and Heroes of the Bronze Age. Europe at the Time of Ulysses, som ble vist i flere europeiske storbyer.
Skåret av ett bjørkestykke
Funnet består, ved siden av skammelen, av to fat og tre boller. I tillegg er det flere fragmenter av fat og boller. Det ble også funnet flere fragmenter som aldri kom inn til museet. Selve skammelen består av en konkav plate, ca. 30 x 30 cm. Under platen er det fire små bein og mellom beina er det to hemper. Hele gjenstanden er skåret ut av ett bjørkestykke. På oversiden er det i sentrum skåret ut et hjulkors. På begge sider av hjulkorset er det skåret ut dyrehoder hvor to og to er bundet sammen. Det er foreslått at dyrehodene forestiller hest eller elg. Rent stilistisk ligner de på andre hestefremstillinger fra samme periode. Når vi også vet at hesten ofte er avbildet i bronsealderens bergkunst, er det rimelig å anta at også disse dyrehodene fremstiller hestehoder. Bollene og koppene er av forskjellig størrelse. En av koppene har vært ca. 11 cm i diameter, mens det største fatet har hatt en diameter på ca. 48 cm. Flere av stykkene er dekorert på undersiden med konsentriske sirkler.
Også den senere bestyreren Theodor Petersen var usikker på dateringen, men konkluderte med at funnet måtte dateres til bronsealderen. Dette baserte han på en stilstudie av dyrehodene og av skålene.
Alderens gåte
Gåten knyttet til skammelens alder ble bare delvis løst i 1958 da arkeologen Sverre Marstrander fikk datert fragmenter av den ene skålen ved hjelp av 14C-metoden. Fragmentene fikk en datering til overgangen mellom bronsealder og førromersk jernalder. Siden den gangen er det imidlertid skjedd mye i utviklingen av dateringsmetoden. De gamle dateringene er gått gjennom på nytt, og oversatt i kalenderår viser disse at trebitene kan dateres til perioden 810–520 f.Kr. For noen år siden ble det tatt en ny prøve, denne gangen fra selve skammelen. Dateringen viste at treet i skammelen kan dateres til 820–795 f.Kr. (ukal. 2635±45). Marstrander selv daterte skammelen og skålene til bronsealderens periode V (900–700 f.Kr) ut fra rent stilistiske betraktninger. Spesielt var det meanderborden på skålene som gav denne dateringen. Meanderborder var svært vanlig i denne perioden av bronsealderen. Når 14C-dateringene viste seg å være senere, så Marstrander dette som en velkommen korreksjon til den rent stilistiske dateringen, og også som et resultat av at Trøndelag lå i periferien av det nordiske bronsealderområdet. Nå, med de nye måtene å regne dateringen om til kalenderår og en datering av selve skammelen, viser det seg altså at Marstrander hadde rett i sin stilistiske datering. Sakene må utvilsom stamme fra bronsealderens periode V.
Det betyr også at den forsinkelsen i stilelementenes opptreden i Trøndelag, som Marstrander forklarte dateringene med, ikke er tilstede. 14C-dateringen viser alderen på treet og ikke på utskjæringene eller når de ble nedlagt i myra. Ut fra rene stilstudier kan vi imidlertid si at utformingen av gjenstandene har skjedd innen samme periode av bronsealderen. Sannsynligvis ble figurene og skålene laget da treet var nyfelt. Vi vet imidlertid ikke hvor lenge det tok før gjenstandene havnet i myra. Nedlegginger av gjenstander i myr var en vanlig praksis gjennom hele bronsealderen. Sannsynligvis er dette en form for offer, og det har vært knyttet et eller annet ritual til selve nedleggingen. Et karakteristisk trekk er at gjenstandene som ble ofret i myra i bronsealderens tidligere perioder, er mannsgjenstander, spesielt våpen. I bronsealderens siste perioder blir langt flere gjenstander lagt ned i myra enn tidligere, og nå er det kvinnegjenstander, spesielt smykker som dominerer materialet. Det finnes våpen og redskaper i denne perioden også, men over hele Norden er det smykkene som dominerer. På bakgrunn av dette er det derfor grunn til å tro at «hodeskammelen», og skålene også, er knyttet til samme type ritualer, og at de kanskje har noe med kvinner å gjøre.
"Nakkeskammel"?
Hva er så «skammelen» for noe? Hva har denne merkelige gjenstanden vært brukt til? Rygh, som tok i mot funnet for museet, forslo at gjenstanden var «en slags bordopsats; men hullerne paa bagsiden vilde isaafald være lidet motiverede». Marstrander, som jobbet med Høstad-funnet på 1960-tallet, skrev en lengre artikkel om funnet. Når vi i dag kaller gjenstanden for en «hodeskammel» er det Marstranders betegnelse. Han gikk gjennom funnet og sammenlignet skammelen med etnografisk materiale. Han finner at nakkeskamler har vært i bruk i de fleste verdensdeler. De fleste er høyere en skammelen fra Høstad, men det finnes eksemplarer på samme høyde som vårt eksemplar. Hempene på undersiden forklarte Marstrander med at skammelen skulle henges opp når den ikke var i bruk. Arkeologene har hatt en tendens til å lete etter praktiske funksjoner på gjenstander fra forhistorisk tid. Vi vil derfor her fremsette en annen teori om «skammelens» bruk, og det er nettopp hempene på undersiden som gir en indikasjon på bruken.
Denne perioden kalles ofte for bronsealderens barokktid. Årsaken er de store, dekorerte kvinnesmykkene. I store deler av Norden består dette av store belteplater og de såkalte «hengekarene». Mens belteplatene var festet med et bånd på magen, mener man at hengekarene var plassert på ryggen. Spennene er utstyrt med hemper som det ble tredd et bånd gjennom for å feste spennen på kroppen. Hempene på «skammelen» fra Høstad antyder at den har vært beregnet til å henge fast i noe. På samme måte som belteplatene og hengekarene kan man tenke seg at skammelen har vært en plate til å feste på kroppen, enten på magen eller på ryggen. Tegningen viser hvordan den kan ha vært båret av en kvinne. Man kan også tenke seg at gjenstanden har vært festet på en dyrekropp. Formen kan minne om en sadel, men er sannsynligvis for liten og upraktisk til å ha vært en sadel i bruk. Imidlertid kan det tenkes at den har fungert som utsmykning på en hest ved ulike religiøse seremonier.
Kjente motiv
Motivene, hjulkorset og hesten, er en sammensetning av motiver vi ofte finner i bronsealderens symbolverden. Mest berømt er «solvognen» fra Trundholm i Danmark, som er en gullbelagt rund plate som dras av en hest. Dette oppfattes som hesten som drar solen på dens gang over himmelen. Lignende motiver finnes også på helleristningene. Noen av de danske hengekarene fra samme periode som ble festet på ryggen, er – som «skammelen» fra Høstad – utstyrt med stiliserte hestehoder som slynger seg rundt en sirkel som sannsynligvis står for solen.
Hvis «skammelen» ikke er en bordoppsats og ikke en skammel, men ment for å feste på kroppen, enten til et menneske eller til et dyr, hva skal vi da kalle gjenstanden? Magesmykke, beltesmykke eller mageplate?