Ta vare på dine gamle gjenstander: Klokker

Gode råd til alle som er interessert i å ta vare på sine gamle og verdifulle gjenstander. Denne gang viser vi hvordan du kan behandle og oppbevare klokker. Klokker og ur er et mangfoldig tema. Vi skal her se spesielt på gamle mekaniske klokker.

Kan det tenkes noe hyggeligere enn en gammel klokke som går og slår i en stue, et arvestykke som kanskje har gledet familien gjennom generasjoner? Gamle klokker er én av de få tekniske klenodiene som fortsatt fullt ut tjener den samme praktiske nytte som da de ble laget for mange år siden. De vanligste typer gamle klokker som vi kjenner, som for eksempel gulvklokker, bordklokker, konsollklokker og veggklokker, ble utformet på 1600-tallet. Fra de første gulvur med pendel ble laget hadde klokkene to ting felles: et vakkert ytre og et presist indre. Klokkekassens utforming har skiftet med stilartene. Gamle klokker, særlig gulvklokker, skaper en egen atmosfære. Det er noe fornemt og høytidelig med en klokke, uansett om den har et vakkert eller beskjedent eksteriør og utforming, som måler tiden år etter år. Og med korrekt vedlikehold kan de fortsette å gå i generasjoner fremover.

Historie og teknikk

De første mekaniske klokkene dukket opp som tårnur og var laget for å gi tiden lyd. Bakgrunnen for at man laget disse urene var klostrenes behov for å styre bønnetidene. Ordet «klokke» kommer fra det latinske ordet clocca, og var betegnelsen på en kirkeklokke. Man vet ikke nøyaktig når og hvor de første mekaniske urene ble oppfunnet, men trolig ble de laget i Nord-Italia i det 12. og 13. århundre.

Den mekaniske klokken har en repeterende mekanisk bevegelse basert på et gangsystem av tannhjul. De første mekaniske klokkene var vektdrevet. Loddene var tunge, laget av kleberstein, bly eller jern. I den enkleste formen forbindes et fallende lodd ved hjelp av et tannhjul til en loddrett aksel som bærer en vannrett vippearm forsynt med vekt. Vekten regulerer hastigheten, og nøyaktigheten er avhengig av en jevn bevegelse i gangsystemet. På 1400-tallet ble drivfjæren introdusert. De tunge loddene ble nå erstattet med en metallfjær, og klokkene ble mindre og lettere. De første mekaniske klokkene ble drevet enten av en vekt eller en spiralfjær, og nøyaktigheten var så som så. De hadde bare én viser, en timeviser. Først da pendelen ble tatt i bruk på 1600-tallet ble klokkene det presisjonsinstrument som vi i dag tar for gitt. Pendelen og senere balansehjulet kontrollerer tempoet som viserne beveger seg i. Timeviserne ble supplert med en minuttviser på 1600-tallet, og sekundviseren ble vanlig først på midten av 1700-tallet.

De tre viktigste komponentene i en klokke er: kassen, tallskiven og viserne, og urverket. Formålet med klokkekassen er å beskytte bevegelsen fra støv og smuss, men den er også dekorativ. Kassen kan være av tre, marmor, perlemor, lær, skifer, glass, alabast, keramikk, skilpaddeskall, onyks, elfenbein og metall, og dekorert med edle eller halvedle steiner. Før 1650 var kassene oftest laget av metall. De fleste klokkene har glass som beskytter tallskiven og viserne.

Tallskivene er flate eller buede og består som oftest av messing som er forsølvet, forgylt, malt eller belagt på annen måte og festet til en bunnplate. De kan også være av emaljert kobber, av gull, sølv eller av og til papir, glass eller keramiske materiale. Tall og dekor ble gravert, overføringstrykket eller malt på, eller tegnet på under emaljeringsprosessen.

Urverket er et gangverk som får viserne til å gå rundt. En klokke kan dessuten ha et slagverk som sørger for alle timeslagene og et spilleverk som spiller en melodi. Det består av fire deler: drivkraft, svingelegemet, gangsystem og ramme. I mekaniske klokker kan drivkraften tilføres fra lodder som henger på en linje eller kjede eller metallfjærer, og svingelegemet være en pendel eller et balansehjul med spiralfjær. En ramme holder hele urverket sammen. Den består vanligvis av et par vertikale plater, frontplate og bakplate, holdt fra hverandre med søyler, og mellom disse er det meste av de bevegelige delene av urverket montert.

Nedbrytning av eldre klokker

Mekaniske klokker er i utgangspunktet svært slitesterke. Fordi mekanismene er komplekse, kan det oppstå mange problemer, men som oftest kan man gjøre noe med dem. De fleste problemer med bevegelsen skyldes nedbryting etter smøring. Urverket kan også være støvete, korrodert eller mangle deler. Gamle klokker er mer eller mindre selvdestruerende på grunn av at de helst skal tikke og gå. Den vanligste nedbrytningsfaktoren er gammelt smøremiddel og slitasje som følge av gjentatt opptrekking og innstilling.

Hvilken tilstand en klokke har i dag beror på et samspill mellom råmaterialer og fremstilling (innebygd nedbryting), naturlige aldrings-prosesser (tidens tann) og ned

brytningsprosesser forårsaket at miljøet. Miljøskader er oftest akkumulerende og uopprettelige. Peis-, vegg- og gulvklokker som står fremme, er utsatt for luftbårne partikler av sot, tjære og støv. Dette utsetter dem for fysisk slitasje og kjemisk nedbrytning. Klimafaktorer som relativ fuktighet, temperatur og lys reagerer innbyrdes på hverandre og må ses i sammenheng. Hvis luftfuktigheten er for høy, kan det komme skadedyr, insekter og mugg. Da kan urverket, tallskive og visere av metall korrodere. Ved for tørre forhold, som om vinteren, blir treet og urverkets smøring uttørket.

Håndtering og stell

Klokker bør flyttes bare når det er absolutt nødvendig. Både store og små klokker er sårbare for enhver flytting. Mekanismen kan forstyrres, og noen ganger vil den ikke gå helt bra igjen etter en flytting. Klokker og gulvklokker som er vektdrevet bør stå på et stabilt underlag og gjerne være festet til veggen. Gulvklokker skal alltid skrues til veggen. I tillegg skal de være planert og ha et mellomlegg under føttene for å forhindre bevegelse. Veggklokker bør ha et andre eller tredje feste i veggen for å hindre at kassen svinger vertikalt. Ikke sett klokkene i direkte sollys, over åpne peiser i bruk og steder i nærheten av varmluftkanaler.

Bruk beskyttelseshansker ved håndtering eller flytting av klokker for å unngå fingeravtrykk. Klokkekasser har ofte håndtak, men disse er mer dekorasjon enn til praktisk bruk, så bruk dem aldri til å løfte klokken. Bær bærbare klokker ved å støtte dem fra undersiden. Hvis en fjærdrevet pendelklokke bare skal flyttes et kort stykke, kan den flyttes med klokkens front lent mot deg slik at pendelen hviler på kassen. Ved flytting kan loddene, pendelen og urverket fjernes fra kassen. Mange bordklokker var opprinnelig ment til å stå på en sokkel eller føtter under en beskyttende glasskuppel. Men ofte mangler de i dag kuppelen, og klokken har ingen beskyttelse mot støv og håndtering. Hvis den mangler, bør det skaffes en erstatning. Kontroller at klokken holder riktig tid og sørg for at den slår riktig og i rett tid. Bord, vegg- og konsollklokker krever hyppigere ettersyn enn gulvklokker fordi urverket kjøres på en økt hastighet.

Rengjøring og reparasjon

All rengjøring, uansett hvor skånsom og velment den er, sliter litt på gamle ting. I de fleste tilfeller er støvtørking og støvsuging tilstrekkelig. Men pass på at støvet ikke legger seg på smøringen i gangverket. Man behøver ikke å bruke hansker, men hendene må være rene og tørre. Klokker med blanke, tørre overflater i god behold kan støvtørkes med en tørr mikrofiberklut eller børste. Børster og pensler laget av myke dyrehår, smykkepensler eller barberkost passer fint til støvtørkning av klokkens ujevne overflater. Man kan også bruke litt trykk-luft/luftblåser for å fjerne støv.  Flytt aldri gamle pendelklokker for å tørke støv under dem. Klokkekasser av metall skal ikke pusses, men tørkes med en myk børste. Kommersielt glassrengjøringsmiddel kan skade treet eller metallet. Bruk heller en bomullsdott fuktet med varmt vann tilsatt et par dråper sprit for å fjerne fett for å rengjøre glasset.

Klokkekasser kan støvsuges med en vanlig støvsuger med lavt innstilt sugekraft eller en «mini»-støvsuger. Slitte områder kan støvsuges med et munnstykke kledd med et stykke, osteklede for å dempe sugeeffekten. Man kan også beskytte klokkenes overflate med myk plastnetting mens man støvsuger.

Urverket i gamle klokker er ofte belagt med klebrig smuss som et resultat av olje og støv. Hvis det er brukt for mye olje eller feil smøremiddel, kan smusset være hardt og vanskelig å fjerne. Smussrester kan mykes opp og fjernes med teknisk sprit. Det anbefales ikke å rense eller smøre klokkens gangverk selv. Man bør heller ikke sprøyte klokkens gangverk med olje fra sprayboks, ettersom disse har lett for å trenge inn i områder som ikke skal smøres. For mye olje trekker til seg smuss og skitt og blandingen vil oppføre seg mer som et slipemiddel enn et smøremiddel. Man må være forsiktig med å berøre tallskivene og viserne. De er sårbare mot skitt, fett og syre fra hendene som etser og etterlater seg flekker og kan skade dekorasjonene. Fjern støv fra tallskiver og visere med en tørr pensel av myke dyrehår.

Når en klokke har behov for rengjøring, må bevegelsen være helt demontert. Ikke demonter en klokke, særlig urverket, med mindre du har tidligere erfaring, riktig verktøy, arbeidsplass og er helt sikker på hva du gjør. Reparasjon av urverket bør overlates til en sakkyndig autorisert urmaker.

Oppbevaring

Oppbevar klokker i rene, kjølige, støvfrie og tørre miljøer. Større klokker, som for eksempel bestefarsklokker, kan beskyttes mot nedstøving og smuss ved å dekkes løst til med vasket, ublekket lakenlerret av bomull, syrefritt silkepapir eller Tyvek® folie. Deler kan pakkes inn i syrefritt silkepapir for å beskyttes mot nedstøving og pakkes inn i kartong- eller treesker støttet med bobbleplast, Ethafoam®, Plastazote® eller silkepapir. Løse deler, som pendelen, lodd o.s.v. bør oppbevares sammen med klokken. Urverket og tallskiver bør oppbevares opprettstående. Oppbevaring i en fuktig kjeller eller på et varmt loft hvor det kan være svingninger i både temperatur og fuktighet, anbefales ikke.

Råd

Ytterlige råd og veiledning om behandling av gamle og verdifulle klokker kan fåes ved å henvende seg til konserveringstjenesten ved de kultur-historiske museene eller en autorisert sakkyndig urmaker.

Anbefalingene i denne artikkelen er ment som veiledning.