Storgården på Vik

I forbindelse med utvidelsen av kampflybasen på Ørlandet ble det avdekket et gårdstun med røtter tilbake til 3–400-tallet (yngre romertid). Gården ble forlatt en gang på 500-tallet (folkevandringstid). De store, velbygde husene og de mange gjenstandene fra tunet vitner om stor rikdom. Storgården lå på en svak forhøyning i terrenget, vest for det som tidligere har vært en vik som har gitt navn til området.

U-formete tun – lokal byggeskikk på Ørlandet?

Gårdskomplekset på Vik ble sannsynligvis etablert på 300-tallet, og besto av tre bygninger som dannet et U-formet tun. Fire mindre lagerbygg lå rett utenfor disse husene. På landsbasis er byggemåten med U-formete tun uvanlig fra denne delen av jernalderen. Det er derfor interessant at det eneste kjente U-formete gårdstun i Midt-Norge, også ligger på Ørlandet; nemlig på Hovde. Gårdstunet på Hovde hadde to bruksfaser datert til omtrent 300 f.Kr.–300 e.Kr., og er derfor eldre enn gårdskomplekset på Vik. Likevel er det flere likhetstrekk med måten tunene er anlagt på. Kanskje har dette vært en lokal byggeskikk her på Ørlandet?

To av bygningene som ble undersøkt på Vik var langhus. Begge langhusene målte rundt 32 meter og sto side om side. Vi antar at bygningene er fra samme tidsperiode, men husene ser ut til å ha hatt ulike funksjoner.

Et av langhusene skilte seg ut med mange ildsteder og kokegroper på en rekke langs midtaksen i bygningen. Dette huset har antagelig fungert som hovedbygningen for den daglige aktiviteten på gården. I ildstedene ble det funnet store mengder dyrebein og skår av kokekar brukt til matlaging. I stolpehullene til huset ble det funnet fragmenter av finere, dekorert keramikk. Disse krukkene er for skjøre til å ha vært brukt til koking, og har nok vært anvendt til servering av mat. På hver side av ildstedene har det stått rekker med stolper som har båret taket på bygningen. Disse rekkene gir imidlertid et litt «rotete» inntrykk med mange stolpehull som ikke ligger helt på rekker.  Dette er antagelig et resultat av at huset har stått en stund og at man derfor har byttet ut en del stolper i løpet av bruksperioden.

Inne på selve tunet undersøkte vi også flere kulturlag, sannsynligvis rester av avfallshauger som gjennom årene har blitt utjevnet. Det var mye kull, sot og skjørbrent stein i lagene og mye av dette er generelt avfall fra den daglige aktiviteten.

Gårdsdrift og havressurser

Korn har vært en grunnleggende ressurs for de som bodde på Vik. Rester av eldre dyrkningslag fantes i nærheten av tunet og brent korn var bevart i flere av ildstedene i huset. Her ble det også funnet en skubbekvern som har vært brukt til å male kornet som ble dyrket på de nærliggende åkrene. Dyrehold har også vært en sentral del av gårdsdriften. Skjellsanda på Ørlandet er basisk og kalkholdig, og dyre- og fiskebein er derfor svært godt bevart. Dette beinmaterialet er en viktig kilde til kunnskap om kosthold og dyrehold på Vik i folkevandringstid. Dyre- og fiskebein ble funnet både i hus, avfallslag og i flere  kokegroper som lå utenfor bygningene. Dyrebeina stammer hovedsakelig fra storfe, gris og sau.

Store mengder med skjell, fiskebein, bein fra sjøfugl, krabbeskall og kråkebolleskjell viser at havressursene også har vært viktige.  Av matskjellene har spesielt hjerteskjell vært sanket i stort monn. Vi antar at båtene og naustene som engang tilhørte gården har ligget i den lune vika øst for tunet.

Sjeldne gjenstandsfunn

Det ble funnet nesten 300 gjenstander som kan knyttes direkte til aktiviteten på gårdstunet. En god del av funnene er hverdagslige gjenstander som nagler, bryner og keramikk. Det dukket også opp flere sjeldne gjenstander. En dekorert beinskje, en bronsering, en sølvring og skår fra et importert drikkeglass, viser at folk som bodde på denne gården må ha hatt høy status og et godt kontaktnettverk. Sølvringen er for liten til å ha vært en fingerring, og har nok heller vært betalingssølv eller utsmykking på et halskjede eller et sverd. Glasskårene fra gårdstunet stammer fra et høyt beger med pålagte tråder. Disse glassbegrene var vanligst i folkevandringstiden, og har sannsynligvis vært laget i Rhin-området i dagens Tyskland. Hvordan dette glasset havnet på Ørlandet kan vi i dag bare tenke oss til, men det er ingen tvil om at slike glassbegre representerte høy status. Sannsynligvis ble dette begeret kun tatt frem ved spesielle gjestebud og gilder. Kanskje var det nettopp i en slik sammenkomst at glasset ble mistet og knust før skårene deretter havnet i en avfallshaug på tunet?

Forlatt storgård

Størrelsen på gårdskomplekset og gjenstandsfunnene tyder på at dette var en storgård som huset både gårdseiere, arbeidsfolk, håndverkere og kanskje også treller. Gården var strategisk plassert inne i vika, med svært gode havneforhold.

En gang på 500-tallet ble gården forlatt. Gården kan ha blitt flyttet nærmere vika etter hvert som landet hevet seg. Men fraflyttingen kan også skyldes de mange samfunnsendringene som skjer i siste halvdel av 500-tallet. I denne perioden blir en rekke gårder lagt øde, gravfunnene avtar og produksjonen av spannformede leirkar opphører. Dette kan være tegn på at det har oppstått en form for krise i samfunnet. Forskere har diskutert hva som kan ha forårsaket denne. Den justinianske byllepesten som spredte seg over Europa på midten av 500-tallet blir ofte trukket frem som årsak. En stor vulkansk støvsky som i årene 536-537 spredte seg i atmosfæren og dekket solen i store deler av verden, er en annen forklaring. Beretninger om dette finnes i samtidige kilder både fra Kina og den antikke verden. Konsekvensene av dette vulkanutbruddet har vært sterkest i Nord-Europa, deriblant Trøndelag, hvor vekstsesongene er korte. Selv om man har hatt fiske og jakt som alternativer til jordbruk, er det ingen tvil om at konsekvensene må ha vært store for både mennesker og dyr. De mange samfunnsendringene som skjedde da gårdstunet på Vik ble forlatt, var såpass store og gjennomgripende at de markerer skillet mellom eldre og yngre jernalder.