Frem fra glemselen

Rana-undersøkelsene var et av de største arkeologiske prosjektene på 1960-tallet. Utbyggingen av blant annet Rana kraftverk førte til at store områder skulle demmes ned. For å sikre kunnskap om kulturminnene i området, ble det gjennomført arkeologiske undersøkelser hver sommer mellom 1960–1969. Disse ble ledet av arkeologen Fredrik W. Gaustad (1930–1988). Nå er materialet fra Rana-undersøkelsene gjennomgått gjennom Revita-prosjektet, og hentet frem fra glemselen.

Befaringer viste at et betydelig antall boplasser langs vassdragene i fjellet mellom Rana og Hemnes ble berørt. I alt 86 lokaliteter ble registrert, og rundt femti av disse ble undersøkt nærmere. Lokalitetene var fordelt på sju vann og én elv: Gressvatnet, Akersvatnet, Store Kalvatn, Kjensvatnet, Fiskeløsvatnet, Umbukta, Store Målvatn og Gressvasselva. De fleste store undersøkelsene ble utført ved Gressvatnet og Akersvatnet. I løpet av ti sesonger ble det samlet inn omtrent ett tonn funn, hvorav nesten to tredjedeler kom fra Gressvatnet.

Funnmaterialet fra undersøkelsene var hovedsakelig redskaper i kvarts, kvartsitt, skifer og noe flint, og avfall fra produksjonen av disse. Det ble avdekket at boplassene var i bruk fra slutten av eldre steinalder til og med bronsealder, med innslag av noen yngre funn.

Materialet kommer fra åpne boplasser uten spor etter huskonstruksjoner, med unntak av én hustuft datert til yngre steinalder. Den store mengden redskaper – som pilspisser og skrapere – antyder at jakt og fangst var hovedbeskjeftigelsen i området på denne tiden. Beinmaterialet fra kulturlagslokaliteten Gressvatnet VI viser at det var partået klovdyr, spesielt rein, de var ute etter.

Det var ingen bilvei inn til undersøkelsesområdene. For å komme seg inn i fjellet med utstyr og feltmannskap var man avhengig av båt, helikopter og småfly. Feltmannskapet bodde i telt og kom ikke tilbake til sivilisasjonen før gravesesongen var over. Værforholdene i fjellet gjorde at det var begrenset hvor lenge man kunne holde på, selv om sommeren.

Gaustads mål var å gjennomgå alt materialet og publisere det i en større sluttrapport. Dessverre døde han før dette ble sluttført. Imidlertid rakk han å publisere fire artikler om Rana-undersøkelsene. Etter Gaustads bortgang ble materialet liggende i magasinet. Uten sluttrapport var det vanskelig for andre forskere å ta fatt på dette store materialet og bruke det i sitt arbeid. Med unntak av noen studenter og en stipendiat som turte å gå løs på materialet, lå det nærmest urørt og støvet ned på magasinet. Dette var bakgrunnen for at Rana-undersøkelsene ble et eget delprosjekt innen Revita-prosjektet.

Revita-prosjektet

Det var nærmest en skandale at dette enorme materialet var så utilgjengelig for forskerne. Delprosjektet som pågikk i perioden 2008–2013, hadde derfor som mål å gjøre det tilgjengelig for forskning. All dokumentasjon fra utgravingene ble gjennomgått og er nå klargjort til digitalisering. Dokumentasjonsmaterialet besto blant annet av dagbøker som feltlederne skrev, rapporter fra selve utgravingen av boplassene, årsrapporter fra årene 1960–1968, 578 kart og tegninger samt 2783 foto fra utgravingene.

Etter så mange år hadde enkelte kart og tegninger fått merke tidens tann. Det var viktig å få sikret disse og informasjonen de bar på, før de gikk fullstendig i oppløsning. Kartene og tegningene ble skannet og arkivert på en slik måte at de forhåpentligvis kan bevares en stund til.

I tillegg fantes det flere bokser med funnkort og gravingsjournaler i papp. Funnkortene ble ført for hver gjenstand som ble avdekket, og var et forsøk på å systematisere det enorme funnmaterialet. Kortene var såkalte hullkort, med små hull langs kantene hele veien rundt. Ett eller flere av disse hullene representerte en bestemt gjenstandstype, og ble klippet bort på hullkortene med andre gjenstandstyper. Da kunne man stikke strikkepinner inn i en stabel med kort og løfte opp kun de kortene med den gjenstandstypen man var ute etter. Dette var et system for å sortere ut deler av materialet lenge før datamaskinen ble allemannseie. Merkelig å tenke på i dag – hvor vi antagelig ikke hadde klart oss uten datamaskinen.

Gravingsjournalene inneholdt informasjon om de enkelte gravingsenhetene. Boplassene ble stort sett gravd i ruter på 1 x 1 meter, og de ble dokumentert med en skisse på et gravekort. Her førte man også opp hvor mange funn som ble gjort og all viktig informasjon om selve gravingen. Disse journalene er forløperen til de skjemaene vi fører på steinaldergravinger den dag i dag.

Fredrik Gaustad skulle altså vise seg å være en pioner på flere måter. En så stor graving krevde nytenkninger, og han var ikke redd for å prøve noe nytt. Allerede i 1960 begynte man å bruke såld for å vaske ut sandmassene, for så å plukke ut funnene fra såldet – rene og pene. Dette er en effektiv metode som fortsatt er i vanlig bruk.

Denne nytenkningen og systematiseringen til Gaustad gjorde at funnmaterialet og dokumentasjonen fra gravingene ikke var så uoverkommelig som man trodde på forhånd.

Katalogisering

Kun deler av materialet var blitt katalogisert rett etter gravingene. Selv om Gaustad var en pioner også når det gjaldt datamaskiner, var diskene fra hans egne registreringer dessverre uleselige for oss. Det ble derfor bestemt at hele materialet skulle katalogiseres på nytt, etter dagens standarder.

Hensikten var også å få en så enhetlig katalogisering som mulig. Alt funnmateriale ble gjennomgått og klassifisert etter gjenstandstyper, produksjonsavfall og naturvitenskapelige prøver. Denne klassifiseringen ble ført inn i universitetsmuseenes gjenstandsdatabase, og ble fortløpende publisert på nett etter hvert som et nytt museumsnummer ble ferdigstilt. Alt funnmaterialet skal være søkbart på universitetsmuseenes samlingsportaler, www.unimus.no. Det totale antallet funn fra Rana-undersøkelsene skulle vise seg å komme opp i hele 253 790 gjenstander.

Under Revita-prosjektet ble det i tillegg noen hyggelige turer til Gaustads enke, Karen, som også deltok i undersøkelsene som feltleder. Hun lot oss gå gjennom hans gamle kontor, mens hun fortalte om Fredrik og gravingene i Rana og Hemnes. Mange av hans gamle papirer og bilder ble gitt til oss for arkivering på Vitenskapsmuseet.

Nå som Revita-prosjektet er ferdigstilt, kan en av de største – og delvis glemte – arkeologiske undersøkelsene fra 1960-tallet endelig hentes frem fra glemselen. Undersøkelsenes størrelse og innhold kan gi viktige bidrag til forståelsen av bruken av fjellområdene i Rana og Hemnes over et langt tidsrom. Samtidig kan det gi en pekepinn på hvor mange kulturminner som har blitt eller kan bli berørt i dette og lignende områder når gamle vassdragskonsesjoner nå skal fornyes.