En kamp mot forgjengeligheten

De siste årene har den forhistoriske utstillingen på Vitenskapsmuseet fått et etterlengtet ansiktsløft. Inne på konservatorenes laboratorium har gamle sverd og andre gjenstander gjennomgått livsforlengende behandling, før de igjen har blitt montert i utstillingene.

I magasinet og i utstillingene på NTNU Vitenskapsmuseet ligger en mengde gjenstander som er gravd opp fra jorden. Disse har ligget skjult i bakken i tusener av år, og skal sikres og bevares slik at de kan brukes til forskning og formidling for nåtidige og fremtidige generasjoner. Dette medfører iblant store utfordringer, ettersom gamle, skrøpelige gjenstander kan være følsomme overfor så vel fukt og varme som lys og oksygen.

Konservatorens rolle ved museet er å beskytte gjenstandene mot nedbrytende faktorer, samt dokumentere og bevare så mye informasjon som mulig fra hver enkelt gjenstand. Noen ganger er en omfattende restaurering og konservering nødvendig for å stabilisere gjenstanden og se helheten. Andre ganger holder det med en lett rens, en skriftlig beskrivelse eller et røntgenbilde.

På konserveringslaboratoriet ved NTNU Vitenskapsmuseet fikk man i 2007 mulighet til å ansette flere nye prosjektmedarbeidere og dermed øke innsatsen, takket være Revita-prosjektet. I denne artikkelen skal vi se nærmere på arbeidet som har blitt gjennomført på metallgjenstandene fra samlingene, samt den forhistoriske utstillingen. Under Revita-prosjektet ble det også gjennomført en gjennomgang og konservering av deler av museets myntsamling. Dette har blitt beskrevet i en tidligere utgave av SPOR.

Forhistorisk utstilling

Da dette prosjektet ble gjennomført var den gamle utstillingen sliten og trengte en ansiktsløftning.

Utstillingen, som inneholder over tre tusen gjenstander, ble satt opp i årene 1955–56. I tidens løp har den gjennomgått flere mindre forandringer, men mye har stått uforandret. I montrene vises et stort utvalg av museets aller flotteste gjenstander i kronologisk rekkefølge – fra steinalder til vikingtid.

Ved arbeidets start i 2007 hadde tidens tann satt sine tydelige spor. Bakgrunnsplatene i monterne var misfarget av rust og støv. Noen av de gamle monteringene var blitt så dårlige at gjenstander hadde falt ned. Utstillingen skal representere vår stolte fortid, og det var trist å se den i så dårlig stand. Arbeidet med konservering og remontering gikk parallelt med prosjektet for digital katalogisering av samlingen. Ettersom utstillingen anvendes flittig i undervisning og formidling, kunne den ikke stenges under arbeidet. Konservatorene måtte dermed demontere kun noen få montre av gangen.

Noen gjenstander fra montrene var i så dårlig stand at de ble tatt inn i magasin. Samtidig ble et bryne det var vanskelig å stille ut med det gamle monteringssystemet, satt inn sammen med resten av funnet. Det var et sterkt ønske om å bevare utstillingens form og karakter, så de nye monteringene skulle være så like de gamle som mulig. I tillegg til å forbedre sikkerheten og tilgjengeligheten av gjenstandene i monterne, gjorde man også tiltak for å lette en eventuell evakuering av dem.

I forbindelse med nymonteringen ble alle gjenstander fotografert og nyregistrert i museets database. Deretter ble de sendt videre til konserveringslaboratoriet. Noen gjenstander behøvde bare en lett rens for å fjerne støv, mens andre fikk mer omfattende behandling.

Bildet over viser en bronsegryte som var i ganske dårlig forfatning. Den hadde misfarging fra tidligere restaureringsforsøk, og var festet til en stålmontering som hadde korrodert fast på gjenstanden. Den var også loddet på en ugunstig måte, og loddingene hadde begynt å slippe. Under arbeidet med fjerning av gammel konservering og misfarging oppdaget man at gjenstanden hadde en fin, rødbrun overflate under den grønne korrosjonen, og man valgte å få denne frem igjen. Stålmonteringen ble sikret mot videre korrosjon og gjenbrukt, men denne gangen ble den ikke loddet fast i gjenstanden.

Samtlige gjenstander i bronsealder- og jernalderdelen av utstillingen har blitt konservert og nymontert mellom 2007 og 2013. Til sammen gjelder det omtrent 1800 gjenstander. Det gjenstår å nymontere de fleste gjenstandene i steinalderutstillingen, men dette ble nedprioritert til fordel for konservering av gjenstander i magasinet.

Konserveringen av gjenstander i magasinet

Ved starten av Revita-prosjektet visste man at det fantes et stort konserveringsbehov blant gjenstandene i magasinet, men man visste ikke nøyaktig hvor stort behovet var og hvilke gjenstander som var i mest kritisk tilstand. Med over en million gjenstander i samlingene er dette vanskelig å ha en fullstendig oversikt.

Den første oppgaven var altså å få en oversikt over tilstanden til gjenstandene i samlingen. En stor del av alt materialet i magasin ble besiktiget, og man tok en vurdering av gjenstandenes tilstand og konserveringsbehov ut fra dette.

Etter tilstandsvurderingen ble det klart at over to tusen gjenstander var i så dårlig stand at de hadde behov for behandling. Særlig var det mange jerngjenstander i museets magasin som hadde et akutt behov for nykonservering for å kunne bevares.

Stabilisering av arkeologisk jern – en vanskelig oppgave

Det finnes ingen helt sikre metoder for å stabilisere arkeologisk jern. Hver gjenstand har under sin tid i jorden blitt utsatt for en unik kombinasjon av kjemiske prosesser. En av de faktorene som bidrar til den mest ødeleggende formen for korrosjon hos arkeologisk jern, er klorider, som jernet har tatt til seg under sin tid i jorden.

For å bremse nedbrytningen kan kloridene fjernes gjennom utvasking i destillert vann. Denne typen konservering kan sammenlignes med forebyggende behandling av en sykdom hos en stor gruppe pasienter. Det øker livslengden markant for et flertall av gjenstandene, men ikke for alle. Mengden utvaskede klorider ble målt regelmessig, og vannet ble byttet ut under målingen. Det kan ta mange måneder før kloridmengden har sunket til et akseptabelt nivå.

Etter badet renses gjenstandene, løse deler limes på, og følsomme overflater sikres med lakk eller voks.

Andre metoder

Det er ikke alle gjenstander som trenger konservering, som tåler å legges i bad. Noen har detaljer i andre materialer som kan skades av prosessen. Andre er rett og slett i altfor dårlig forfatning til å overleve utvasking. For disse gjenstandene har man lagt vekt på å sikre informasjon gjennom ulike dokumentasjonsmetoder, samt å minimere den mekaniske slitasjen ved å pakke dem spesielt skånsomt.

Det er heller ikke alle gjenstander som har behov for utvasking. En gjenstand kan eksempelvis ha mekaniske skader som gjør at man risikerer at informasjon om den går tapt. Som for eksempel sverdet på bildet.

Det var noen få gjenstander av kobberlegering med behov for konservering, og disse ble behandlet med metoder som ligner de som ble brukt til myntkonserveringen. Overflaten ble i noen tilfeller sikret med en spesiell lakk, slik at de kunne tåle håndtering.

Revita-prosjektet har gitt oss et overblikk over konserveringsbehovet i samlingen, og vi har fått muligheten til å komme et godt stykke på vei i det evigvarende konserveringsarbeidet. Vi kommer ikke til å gå tom for oppgaver med det første. Arbeidet med å sikre og bevare materialet mot nedbrytning er en pågående prosess, en evig og langsom kamp mot forgjengeligheten.