OBS! Denne artikkelen stod første gang på trykk 15. mai 2020

Når dette skrives, er nyhetene fylt med reportasjer fra de store brannene i Australia, de store ødeleggelsene og skjebnene til menneskene og dyrene i de berørte områdene. Av og til blir også lille Norge rammet av slike naturkatastrofer, om enn ikke i det omfanget vi ser i Australia. Spesielt er det byene som blir rammet av branner, og ofte er det menneskelige årsaker til disse. Mange husker vel brannen som brøt ut i Trondheim 7. desember 2002? Jeg var selv vitne til hvor fort den spredde seg i det gamle trehusbebyggelsen og resulterte i at et helt kvartal i Nordre gate ble flammenes rov. Friskt i minne har jeg også brannen i bryggene i Kjøpmannsgata, som startet 9. oktober 1983. Her tok vinden tak i gnistregnet og førte det over elven, slik at Bakke kirke var en tid truet.

Hyppige branner
Trondheim by har vært utsatt for mange branner gjennom tidene. Det har sikkert vært mange mindre branner også, men de få skriftlige kilder vi har, omtaler kun de store. Den eldste brannen der vi kjenner til at det meste av byen brant ned, fant sted i 1219. Gregorius Jonsson skrev et brev til kong Håkon Håkonsson og Skule jarl i januar og fortalte at Trondheim hadde brent. Natt til første juledag i 1295 var det en ny bybrann hvor blant annet bybroen (Elgeseter bru) ble helt ødelagt og Erkebispegården fikk store skader. I 1481 brant nok en gang store deler av byen ned.

Kart over Trondheim slik byen så ut på 1600-tallet. Illustrasjon: Julian Cadamarteri, NIKU
Kart over Trondheim slik byen så ut på 1600-tallet. Illustrasjon: Julian Cadamarteri, NIKU

På 1500- og 1600-tallet var det flere storbranner: Den 5. mai 1531 startet en stor bybrann. De danske troppene som var i strid med erkebiskop Olav Engelbrektssons menn, svidde av domkirken, Erkebispegården og byen. Av domkirken sto bare koret og høykoret igjen. En ny storbrann begynte 8. mai 1598. Denne gangen brant Vår Frue kirke, kannikresidensene og en rekke andre bygninger. Etter denne brannen ble det gjort tiltak som et ledd i å hindre spredning av fremtidige branner. Det ble da etablert to store allmenninger på hele 26 meters bredde tvers gjennom byen, i en øst–vestlig retning. I tillegg ble Langstrete (dagens Apotekerveita) utvidet i bredden. Besiktigelsene som ble gjort i de påfølgende årene, viste at en del borgere tok seg til rette og bygget ut i disse allmenningene. Dermed var den tiltenkte sikringen ikke lenger funksjonell, og da byen igjen brant 5. januar 1651, ble hele 90 % av den flammenes rov. Men heldigvis ble domkirken berget. Og nok en gang ble byen gjenreist med det samme gatenettet som eksisterte før brannen.

Hornemannsbrannen
Trondheim brenner igjen 19. april 1681. Denne brannen blir kalt «Hornemannsbrannen» fordi den startet i kjøpmann Henrik Hornemanns brygge ved Nidelva. Så å si hele byen ble lagt i aske, og de fleste av innbyggerne mistet ikke bare huset de bodde i, men også mye av det de eide.

I de skriftlige kildene fra perioden etter brannen finnes det flere vitneforklaringer, og lokalhistoriker Henry Berg har gjengitt en del av disse. Det ser ut som om den første som ble oppmerksom på brannen, var styrmannen på det engelske skipet «John Thomas», som lå på Bakklandssiden av elven. Han så hvordan ilden slo ut av Hornemannsbryggen og hvordan det deretter tok fyr i et dansk skip som lå ved bryggen. Han ropte derfor det høyeste han kunne og sendt en båt over elven for å varsle folk.

Ilden spredte seg raskt inne i byen på grunn av vinden. En av de første som kom til stedet, var smeden Peder Gielesen. I Casperveita sveipte ilden allerede mellom husene og i veita, men folk lå fremdeles og sov, så han løp oppover Krambugata og slo øksen i veggene og vinduslemmene. Først noen tid senere begynte man å ringe med kirkeklokkene og tromme gjennom gatene for å vekke folk.

Det var Brattøra, altså området nord for Olav Tryggvasons gate mellom Søndre gate og elven, som strøk med først. Huset til borgermester Roald Opdal var et av de første bolighusene som tok fyr. Det var borgemesterens amme som våknet først av at det lille barnet var urolig. Hun så da ilden foran vinduene og hørte straks rop fra gaten om at borgermesteren og hans folk brant inne. I en fart fikk hun vekket husets folk og løp selv ut med diebarnet i armene. Både hun og husfruen var ikledd kun serk og underskjørt. Ute på gaten oppdaget de at et av barna var igjen i det brennende huset, men barnets mor løp inn og fikk reddet den lille piken ut.

Redde det som reddes kan
I gårdene lenger inne i byen hadde man litt bedre tid. Enkelte fikk nok fraktet en del ting ned i de ildfaste, hvelvete steinkjellerne. Hvor mange slike kjellere det var i byen på dette tidspunktet, vet vi ikke, men i dag finnes det i hvert fall fire stykker som vi kan datere til perioden før brannen i 1681. Blant annet finnes en under Vår Frue gate 4 og en under Nordre gate 11, der brannen startet i 2002. Kjeler og kar ble kastet i brønnene, og under en arkeologisk utgraving ved Kjøpmannsgata 27 i 1993 fant vi flere tinntallerkener i en brønn.

Kjeller som brant i 1681, undersøkt på Folkebibliotekstomta i 1974. Foto: Riksantikvaren
Kjeller som brant i 1681, undersøkt på Folkebibliotekstomta i 1974. Foto: Riksantikvaren

Andre var nok mer forvirret: Anders Trompeter, som var en tidligere leieboer hos apoteker Anders von Westen, fortalte at da han kom til apotekerens hus, gikk von Westen frem og tilbake i stuen og vred seg i hendene. Apotekeren ga Trompeter noen tørkede medikamenter som skulle evakueres, men disse var av liten eller ingen verdi. Anders Trompeter, som var kjent i huset, begynte da – sammen med noen andre som kom til – å bære krukker og dåser ut i hagen. Slik fikk apotekeren hjelp til å redde noen av verdiene sine fra den voldsomme brannen.

Etter å ha rast i omkring 18 timer sluknet brannen omsider. Da var det ikke mer som kunne brenne. Det som sto igjen, var, ifølge en samtidsbeskrivelse:

«Alene Domkirken med Kongsgaarden, Hospitalskirken med hosstaaende faa hus». Utrolig nok ble kun fire dødsfall registrert i forbindelse med brannen: Lisbeth Forbes brant inne under et forsøk på å redde sine eiendeler fra huset på Brattøra, og tre fattige ved St. Jørgens hus døde under brannen.

Vi må regne med at eierne umiddelbart etter brannen gjennomsøkte ruinene for å se om de kunne finne noe brukbart som ikke var blitt ødelagt. Da oppryddingen tok til, må det ha blitt gjort grundig, for det er sjelden vi finner brannrester bevart ved utgravinger. Det vi oftest finner, er de utbrente restene etter de mange trekjellerne som fantes i byen. På Torvet ble det påvist minst ti slike trekjellere. I disse finner vi ofte gjenstander som har vært i bruk i huset like før brannen. Det vanligste er sterkt forvridde kopper og kar i keramikk, som har smeltet i den sterke varmen. I en kjeller i Apotekerveita fant vi også en støpejernsgryte og en stekepanne i smijern. I Kjøpmannsgata ble det funnet flere dekorerte paneler fra en støpejernsovn som hadde rast ned i kjelleren under brannen. I en kjeller på Torvet fant vi rester av flere tønner som var blitt oppbevart der. Et kattekadaver som ble funnet i en delvis nedbrent brønnkasse på Søndre, viser at også dyr led under bybrannene.

Brent tønnebunn funnet i en utbrent kjeller på Torvet. Foto: NIKU
Brent tønnebunn funnet i en utbrent kjeller på Torvet. Foto: NIKU

Hvordan folk klarte seg i tiden umiddelbart etter brannen, sier kildene ingenting om. Folk måtte har tak over hodet og et sted å oppbevare de få tingene de hadde klart å få med seg. Etter den store brannen i London i 1666 vet vi at det ble satt opp mange telt i området omkring byen, og kanskje det var noe slikt her ute på løkkene og på Kalvskinnet.

Ny byplan
Etter brannen i 1681 bestemte kongen at byen skulle gjennomgå en ny regulering. Dette tok tid, og den endelige planløsningen ble ikke godkjent før i september samme år. Den nye byplanen tok ikke hensyn til den gamle, og mange mistet hele eller deler av eiendommen sin under de nye gatene.

I forbindelse med de arkeologiske undersøkelsene på Torvet har vi forsøkt å danne et bilde av hva som skjedde med eiendommene her etter brannen i 1681. Jeg skal ikke gå gjennom alt, men vil gi et par eksempler på det vi har funnet ut om forholdene umiddelbart etter brannen.

På sørsiden av eiendom Kongens gate 14 (Svaneapoteket) bodde gullsmed Hans Jørgensen Bull. Før brannen lå eiendommen hans på hjørnet av den gamle Munkhauggata og Nordre Vår Frue strete. Under en oppmåling i oktober 1684 viste det seg at han hadde mistet over halvparten av eiendommen i den nye Kongens gate. Som erstatning for det tapte fikk han et stykke av den gamle Munkhauggata i vest, samt hele bredden av Nordre Vår Frue strete på nordsiden. I tillegg fikk han et stykke av eiendommen til Svend Busch på nordsiden av Nordre Vår Frue strete.

Det andre eksempelet er en eiendom på sørsiden av Gjeilan, som etter brannen ble liggende i krysset mellom Kongens gate og Prinsens gate. Før brannen var den eid av Ingeborg Bjørnsdatter, enken etter snekkeren Einer Christophersen. Eiendommen var en av de få som ikke brant. I forbindelse med skifte etter Einer i februar 1686 finner vi følgende beskrivelse av gården: «Bebyggelsen besto av en liten stue inne i gården med en gammel sønder sten kakkelovn, et bord, tre benker, et lite kråskap, kjellertrapp med jordkjeller under. Med derhos et lite kammers og kjøkken. Videre et lite stabbur og et fehus. Familien holdt to kyr og fem geiter.» Siden gården sto i veien for reguleringen av Kongens gate og Prinsens gate, måtte den flyttes og kunne derfor ikke takseres. Kildene sier ingenting om hvor den ble flyttet.

Liten gård på Bakklandet. Detalj fra kobberstikk av Maschius 1674.
Liten gård på Bakklandet. Detalj fra kobberstikk av Maschius 1674.

Tingbøkene viser at det i periodene etter brannen kom mange krav om erstatning og lignende. Mange var misfornøyd med å ha blitt tildelt tomter på Kalvskinnet som erstatning for det de tapte i byen. De fleste ville ikke flytte dit. Så sent som i 1701 ble en rettssak reist av Jon Andersen Kromholt, som mente at foreldrene hans urettmessig hadde blitt fratatt sin tomt etter brannen i 1681.

Til tross for grundig planlegging av den nye byen var den røde hane i gang igjen 2. august 1708. Da brant hele byen mellom Kjøpmannsgata og Munkegata ned, og Domkirken og Vår Frue kirke fikk store skader. Det ser ut til at byplanlegger Cicignons Kjøpmannsgata og Munkegata har fungert etter hensikten og hindret videre spredning. Bryggene langs elven overlevde også, samt bebyggelsen vest for Munkegata og i Sanden.

Byens myndigheter sa at brannen i 1681 var «denne fattige Byes ynkelige og erbarmlige undergang», og at det hadde skjedd «ved Guds store vredes ilds lue … med hjelp af en stor og umanerlig storm». Vi vet lite om hvilken tanker om fremtiden som rørte seg hos borgerne. Livet måtte gå videre, og hver husstand sto overfor eksistensielle problemer som måtte løses. Jeg tror ikke vi kan forestille oss hvor vanskelig det er for folket i Australia, hvor man forgjeves prøver å slukke brannene med moderne utstyr. Hvordan måtte vel folk ha opplevd den store brannen i 1681, og hvor fortvilet må de vel ikke ha vært?

Lesetips
Berg, H. 1981. «Små bilder av livet i det gamle Trondhjem», 300 år med Cicignon. Trondheim. A. Holbæk Eriksen & CO. AS. forlag.
Kirkhusmo, A. og Christiansen, P.R. 2013. Trondheim brenner. Trondheim. Pirforlaget AS